Mange arbeidsgivere ønsker å bidra til at flere kommer i arbeid. Nav erfarer at det går greit å finne arbeidsgivere som lar folk med redusert arbeidsevne få prøve seg, men at de sjelden vil ansette dem fast og betale dem vanlig lønn.

Yrkesdeltagelsen går stadig ned. En kobling av begrepet samfunnsansvar eller sosialt ansvar til lønnsomhet er nødvendig. I Norge bruker vi begrepet næringslivets samfunnsansvar. På engelsk kalles det Corporate Social Responsibility (CSR) eller Corporate Responsibility (CR). Begrepet har mange definisjoner. EU-kommisjonens definisjon er slik: «Et konsept der bedrifter integrerer sosiale og miljømessige hensyn i sin virksomhet og i sin interaksjon med sine interessenter på frivillig basis.»Å ta samfunnsansvar, eller å være sosialt ansvarlig, handler ikke om å oppfylle juridiske krav, men om å gjøre noe mer enn det som formelt forventes.

LES OGSÅ: Her er detaljer om arbeidsledigheten i Sør-Trøndelag

I 2009 kom en egen stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar. Denne legger stor vekt på norske bedrifter med internasjonal virksomhet. Den globale tilnærmingen gjør at meldingen handler om menneskerettigheter, arbeidsforhold, miljø og antikorrupsjonsarbeid. Det er også gjort forsøk på å ISO-standardisere samfunnsansvar (NS-ISO 26000), men det viste seg at bedrifter som følger norske regler, allerede oppfyller prinsippene. Dette er kanskje årsaken til at standarden fra 2010 har fått lite oppmerksomhet. Samfunnsansvar som begrep mangler et tydelig innhold når det gjelder inkludering. Dette er viktig, fordi det kun er virksomhetene som kan inkludere.

Men inkludering er ikke en lovfestet plikt de har. Nav, eller tiltaksvirksomhetene, har ingen arbeidsplasser, og er helt avhengig av at virksomhetene inkluderer. Et slikt ansvar er ikke nevnt i stortingsmeldingen eller i ISO-standarden. Det er en global forståelse av samfunnsansvar som er lagt til grunn.

Den internasjonale debatten har vært preget av en tydelig todeling. Den ene siden er de som mener at virksomhetene har potensial til å bidra med mer enn å skape lønnsomme arbeidsplasser, og at ledelsen derfor bør ta et sosialt ansvar. Den andre siden mener at virksomhetene og ledelsen skal konsentrere seg om å skape lønnsomme arbeidsplasser, og ikke holde på med andre aktiviteter som stjeler konsentrasjon fra denne viktige oppgaven.

Milton Friedman, amerikansk økonom og nobelprisvinner, mente for eksempel tidlig på 1970-tallet at dette med virksomhetens sosiale ansvar var nært knyttet til et sosialistisk perspektiv. Det handlet om politiske mekanismer og ikke om markedsmekanismer. Han mente at hele konseptet med at virksomhetene skulle ha et sosialt ansvar, var tull. For det første fordi virksomheter ikke kan ha et ansvar; det er personene som eier og leder virksomhetene som er ansvarlige. For det andre mente han at eier og ledelse ikke har nødvendig kompetanse til å ta et slikt ansvar.

Han brukte kampen mot inflasjon som eksempel. I boken Capitalism and Freedom skrev Friedman at det eneste sosiale ansvaret en virksomhet har, er å bruke sine ressurser og delta i handlinger som øker profitten innenfor lovlighetens grenser. Det sosiale ansvaret til virksomhetene burde altså begrenses til å delta i åpen og fri konkurranse, uten å involvere seg i bedrageri og svindel. I tråd med Friedmans argumenter, kan heller ikke virksomheter ansette personer som ikke er fullt produktive. Det går ut over lønnsomheten til bedriften, selv om det vil være bra for samfunnet.

Selv om noen arbeidsgivere fortsatt bruker Friedmans argumenter som støtte for at de ikke har et faktisk og reelt ansvar, er den store trenden de siste tiårene at arbeidsgivere er mer sosialt bevisste og ønsker å utøve et visst samfunnsansvar.

Det er umulig å diskutere samfunnsansvar uten å ta hensyn til at virksomhetene først og fremst må være lønnsomme. Om de ikke er det, vil de gå konkurs og forsvinne ut av markedet. Forskning på sammenhengen mellom lønnsomhet og samfunnsansvar har så langt ikke vist en tydelig sammenheng. Men modellene er foreløpig for dårlig utviklet til at sammenhengen er forstått. De tar i liten grad hensyn til langsiktighet og de faktiske økonomiske konsekvensene for den enkelte virksomhet.

En dag hørte jeg et foredrag av en forvalter av store fond i Norge. Han fortalte at når han skulle vurdere en virksomhet, var han ikke bare opptatt av lønnsomheten som virksomheten kunne produsere, men også av kulturen i virksomheten.

Han var ikke så opptatt av å snakke med lederne i virksomhetene, men tok heller en prat med de ansatte på gulvet. Hvordan var det å arbeide der? Hvordan var lederkulturen? Tok de godt vare på de ansatte? Hadde de en god sosial profil på sine aktiviteter? Fondsforvalteren fortalte at han ofte opplevde store avvik i det som ledelsen og eierne presenterte på «glanset papir», og det som ansatte, kunder eller andre fortalte om virksomheten. Denne fondsforvalteren oppnådde svært gode resultater. Men det mest interessante var at fondsforvalteren hadde denne tilnærmingen fordi han ville tjene penger for sine kunder, ikke fordi han var spesielt opptatt av sosialt bevisste aktører. Han hadde konkludert med at disse virksomhetene var de mest robuste og ga den beste avkastningen på lang sikt.

Å ansette arbeidstakere med ulike utfordringer, bør stå øverst på listen når arbeidsgivere vil ta samfunnsansvar. Slik vi i dag definerer samfunnsansvar, er ikke inkluderingsperspektivet med, og alle virksomheter oppfyller sitt samfunnsansvar kun ved å følge loven. Potensialet synes å være mye større enn det som tas ut i dag, uavhengig av om interessentene har sosiale preferanser eller ikke.

Med dagens fallende yrkesdeltakelse vil arbeidsgivere som inkluderer noen som står utenfor arbeidslivet, være gull verdt for norsk økonomi. Resten av samfunnet må verdsette dette, slik at lønnsomheten i virksomheter som tar sosialt ansvar blir høyere enn i virksomheter som ikke gjør det.