Internasjonaliseringen og etableringen av overnasjonale organer har vært den fremste garantien for vern av menneskerettigheter i Europa.

Utviklingen i flere stater de seneste årene har vært negativ, på grunn av økt nasjonalisme.

Europarådet har helt siden 1950-tallet spilt en viktig rolle i vernet av menneskerettigheter i vår del av verden. At medlemsstatene er forpliktet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), og at overholdelsen kontrolleres av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) er helt avgjørende. EMK gir et omfattende vern, og EMD er det eneste internasjonale organet som avsier folkerettslig forpliktende avgjørelser på dette området. Dette, samt at kontrollen skjer ved prøving av individuelle klager, har gjort menneskerettsvernet i Europa mer effektivt enn i noen annen del av verden.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er alt tillatt i kampen mot asylbarna?

EMK har for det første sikret de helt grunnleggende menneskerettighetene. Som eksempler fra EMDs rettspraksis kan nevnes saker om bortføring av mennesker, om menneskehandel og om utsendelse av personer til stater der de risikerer dødsstraff. I tillegg kommer de mange sakene om umenneskelig behandling av fanger i overfylte og uhygieniske fengsler. EMD har også utviklet vernet på flere andre områder, for eksempel for den som er mistenkt i en straffesak, i medierelaterte saker, der forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets vern står sentralt, og i saker om grensene for religionsfriheten.

Flere av de sistnevnte sakstypene har gjeldt Norge, noe som viser konvensjonens betydning også der det grunnleggende vernet er på plass. Etter at de østeuropeiske statene (alle unntatt Hviterussland) ble medlemmer av Europarådet på 1990-tallet har EMD vært stilt overfor grunnleggende svakheter i nasjonale rettssystemer, såkalte systemfeil. EMD har, blant annet i min tid som dommer der, i slike tilfeller ikke nøyd seg med å avgjøre klagesaken, men pålagt staten å rette systemfeil, i et samarbeid med Europarådet.

At menneskerettsvernet innenfor Europarådet har vært en suksess, har vist seg ved det store antallet klager til domstolen i Strasbourg. Saksmengden har tidvis vært større enn EMD har kunnet håndtere, noe som har ført til at domstolen har måttet foreta strenge prioriteringer. Et annet eksempel på EMKs suksess er at konvensjonen er blitt adoptert av EU, ved at rettighetene er inntatt i Charter of Fundamental Rights of the European Union, som ble vedtatt i 2000 og trådte i kraft i 2009.

Som følge av EMDs progressive rettspraksis har enkelte stater stilt kritiske spørsmål om domstolens legitimitet som klageorgan. Slik kritikk har jevnlig vært fremsatt av Russland og Tyrkia, som har hatt flest klager og domfellelser rettet mot seg. I de senere år har også andre stater, særlig Storbritannia, sluttet seg til kritikken. Russland har nylig erklært at de ikke vil godta noen dom av EMD som ikke er i samsvar med russisk lovgivning, og britene, som vedtok the Human Rights Act i 1998, har truet med å trekke landet ut av EMDs kontroll. Også i Norge har det vært fremsatt kritikk mot EMD, for eksempel etter at domstolen i 2011 fastslo at tomtefesteloven var i strid med grunneiernes eiendomsvern.

Kritikk mot enkeltavgjørelser av EMD kan selvfølgelig i noen tilfeller være berettiget, og utgjør ingen trussel mot det internasjonale menneskerettsvernet. Annerledes stiller det seg med kritikk mot EMD som håndhevelsesorgan, fordi den undergraver selve fundamentet for menneskerettsvernet i Europa og kan sette på spill mye av det som er oppnådd i løpet av mer enn femti år. At Storbritannia, av alle stater, har stilt seg i spissen for kritikken, er påfallende, tatt i betraktning at britene har hatt relativt få dommer mot seg, sammenlignet med sammenlignbare større stater. Britenes kritikk, som har vært ganske intens, må sees i sammenheng med den generelle motstanden mot alt som er overnasjonalt i øyriket, jf Brexit. Kritikken bidrar imidlertid til å legitimere forsøkene fra mindre konvensjonslojale stater på å undergrave den overnasjonale kontrollen, for å unndra seg konvensjonsforpliktelsene.

LES OGSÅ LEDEREN: Uholdbar situasjon for asylbarna

Bekymringen for at menneskerettsvernet i Europa kan bli svekket forsterkes ved at det i flere stater ikke bare er motstand mot overnasjonalitet, men også mot sentrale menneskerettigheter. I Polen pågår for eksempel en konflikt mellom de politiske myndighetene og landets konstitusjonsdomstol om hvem som skal ha det siste ordet i grunnlovssaker, noe som rokker ved maktfordelingsprinsippet. I Ungarn ble det for noen år siden gjort forsøk på å bli kvitt progressive dommere, under kamuflasje av endring i deres pensjonsalder, noe som førte til domfellelse i Strasbourg. Situasjonen i Tyrkia, der tusenvis av dommere er blitt fjernet fra sine stillinger, er også bekymringsfull. Ytringsfriheten er også blitt forverret i flere østeuropeiske stater, noe som illustreres ved de russiske myndighetenes reaksjon på Pussy Riots- demonstrasjonene. Slike eksempler på forverring av menneskerettsvernet viser behovet for å støtte de europeiske institusjonene på dette området.

Les også: Mener begravelsen var et brudd på morens menneskerettigheter

Norske myndigheter har fastholdt sin støtte til Europarådet og EMD, selv om enkelte avgjørelser mot Norge har vært oppfattet som brysomme. Utviklingen i enkelte stater de senere årene viser ikke bare at menneskerettigheter aldri kan tas for gitt, men at det er nødvendig å motarbeide nasjonalistiske tendenser og forsøk på å undergrave legitimiteten til internasjonale menneskerettsorganer.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter