Om identitet og kreativitet
I denne kronikken vil jeg å belyse noe av den betydning som skapende virksomhet kan ha for dannelsen av vår personlighet, av vår identitet. Å ha en identitet betyr å ha en følelse av egenverd – at det er noe som skiller oss fra andre mennesker. Din personlige historie er forskjellig fra min, og samtidig hører vi sammen i et kulturelt fellesskap med mange berøringsfelt.
Et egenverd bygger gjerne på at individet fornemmer å ha sin egen historie, og har en opplevelse av at det er en sammenheng og kontinuitet mellom barndom, ungdom og voksen alder. Når individet evner å berette om sin personlige fortelling i et dialogisk rom, knyttes tilhørighet til andre personer og til omgivelsene omkring. Men kanskje er det ikke alltid like lett å fortelle sin private historie til andre mennesker – å kommunisere ut hvem man er. Dette forutsetter en evne til muntlig fortelling.
For noen faller det lett å være verbal, men det er ingen selvfølge. Det er derfor viktig også å verdsette nonverbale uttrykk som en form for historie der individet forteller noe om seg selv. Her kan kunst og håndverk formidle noe om identitet. Verket, det skapte objekt, får en særskilt betydning utover det at den er en konkret gjenstand. Det kan stå som en kommuniserende midte mellom den skapende personen og hans omgivelser. Kunstneren og håndverkeren kommuniserer gjennom gjenstanden. Nonverbalt formidles noe om hans identitet - det som skiller han fra andre personer.
Les også: Kunst er mer enn stygt og pent
Min interesse for dette tema har en sammenheng med personlige erfaringer fra en oppvekst på en gård i Nord-Østerdalen på 1950- og 1960-tallet. Jeg vokste opp i et tradisjonsbundet miljø der jeg opplevde at det var min storebror, odelsgutten på gården, som var den av barna som de voksne hadde et særskilt fokus på, både når det gjaldt oppmerksomhet og intellektuell stimulering.
Jeg sa ikke så mye i familiesammenhenger, og fikk ikke samme type oppmerksomhet som min bror. Men jeg erfarte at jeg som jente var synlig og fikk anerkjennelse fra de voksne i slekten fordi jeg var flink med hendene. Helt siden jeg var 7-8 år har jeg vært «forelsket» i håndarbeid. Jeg lærte å brodere i Barneforeningen i Sanitetsforeningen, og i tenårene var jeg motebevisst og sydde klærne mine. Jeg broderte et veggteppe i julegave til moren min da jeg var 11 år, og jeg broderte skjorten til bunaden til konfirmasjon.
Slik jeg ser det i ettertid har anerkjennelsen fra de voksne for mitt håndarbeid i oppveksten hatt stor betydning, den ga meg et psykologisk fotfeste og ble grobunn for dannelsen av min identitet. Min bror var odelsgutt, men han kunne ikke brodere.
Opptatt av debatt? Les også: Skiforbundet har lest, lyttet og kommentert kritikk fra ulikt hold i månedsvis
Den betydningen som forbindelsen mellom identitet og skapende arbeid har hatt for meg personlig, har medført til at jeg har studert emnet teoretisk og med det funnet flere perspektiver på sammenhengen mellom skapende arbeid og dannelse. Dette er også et høyst aktuelt felt i dag der mange unge mennesker på flukt kan miste følelsen av sammenheng i sitt liv, og med det muligheten for identitet og tilhørighet.
Psykiater Finn Skårderud har skrevet interessant om den kunstneriske identiteten i boka Uro fra 1999. Han påpeker blant annet at det skapte kunstverket kan stå som et midte, et middel til kommunikasjon mellom kunstneren og omverden. Anvendelse av talent kan ha en magisk effekt, i kraft av å gjøre større og mer intenst.
En vaklende selvfølelse kan i det skapende øyeblikk bli snudd til styrke. Det dreier seg om en relasjon til sin egen opplevelse av å kunne skape. Mestringsfølelsen ved å kunne skape et kunstverk kan være oppbyggende for personligheten, og når det stilles ut i et offentlig rom fungerer det som kunstnerens møte med publikum. Kunstneren kommuniserer gjennom sitt verk.
Mer debatt: Jeg er invitert på jentelunsj, jentetur, jentefrokost - og for meg blir det et steg tilbake
Hos mennesker som føler seg hjemløse, ved frivillig eller ufrivillig skifte av bosted, kan nettopp det å være en skapende person ha stor betydning. En ung kunstner som var innvandrer fortalte i tidsskriftet Billedkunstneren at han følte seg hjemløs, som en hybrid uten forankring og tilhørighet. Ved å male et bilde opplevde han mestringsfølelse og en fornemmelse av noe som ga ham identitet. Han kommuniserte med sitt nye miljø gjennom maleriet.
Materialiteten står sentralt innenfor kunst og håndverk. Å oppleve materialets kraft når man har det i hendene, vil kunne gjøre noe med ens personlighet. Det oppstår en dialog mellom den skapende person og materialet, noe som kan åpne for en erkjennelsesprosess basert på det taktile og sanselig – en erkjennelsesprosess som er annerledes enn den verbale. Å ha kontakt med det potensialet som ligger i materialet kan gi trygghet og tilhørighet. Det kan bli som et fundament i ens tilværelse, en bauta som man hegner om. «Dette er mitt, min greie».
Den samme mestringsfølelse og «flow» som vi erfarer som håndverker og kunstner, kan også være til stede i andre former for skapende aktivitet slik som musikk, dans og drama.
Hør våre kommentatorer og gjest Lars Haltbrekken snakke om valget, hijab, fengselsliv og Game of Thrones.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
