Kronikk

Det var sterkt

Sist torsdag åpnet et minnesmerke over de tvangsevakuerte fra Finnmark og Nord-Troms som døde under sitt opphold i Trondheim i 1944/1945.

Sterke historier: Minnesmerket «En stein for å minnes» åpnet sist torsdag. Kronikkforfatteren har i høst vært engasjert av Alta kommune for å finne frem slektninger til de evakuerte fra Alta som ble gravlagt på Stavne kirkegård. Foto: jens petter søraa

Saken oppdateres.

Det var sterkt for en finnmarking å komme inn i fane- og minnehallen på Rustkammeret i Erkebispegården i Trondheim å se minnetavlene over de som mistet livet i Midt-Norge som følge av 2. verdenskrig.

Det var sterkt å høre hvordan kunstneren Sissel Mutale Bergh hadde blitt grepet av de 73 år gamle fortellingene fra tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms i 1944.

Det var sterkt å lytte til forfatteren Marion Palmer som leste fra hennes bok «Bare kirka sto igjen».

Det var sterkt å høre Palle Ydstebø fra Forsvarets høgskole redegjøre for at det som skjedde i Finnmark og Nord-Troms i 1944, ut fra dagens internasjonale regler og menneskerettigheter, ikke kan skje på nytt uten at de ansvarlige må regne med å bli dømt.

Det var sterkt å oppleve forfatter og historiker Inger Selven Watts fortelle om familien Persen fra Porsanger, om transportsjef Olav Hauan i Trondheim som satte både karriere og livet på spill for å berge flykningene fra Finnmark, om Røde Kors og lag- og foreninger i Trondheim som gav alt for å redde situasjonen Trondheim da de første evakuerte hadde kommet.

LES OGSÅ: Evakuert til Trondheim

Det var sterkt å registrere hvor lykkelig Arne Langås fra Falstadsenteret ble da han etter lang tids arbeid hadde klart å finne gravsted til Lilly Persen og andre av de døde barna, og endelig kunne formidle det til familiene.

Det var sterkt selv å stå på talerstolen i fane- og minnehallen på Rustkammeret å fortelle historiene om de tre eldre kvinnene fra Alta og se at de tilstedeværende tydelig forsto hvilke store belastninger og bekymringer kvinnene i Finnmark hadde hatt fra høsten 1939 til langt ut på 1950-tallet.

Det var sterkt å føle hvordan tilhørerne ble rørt da jeg fortalte om den da 13 år gamle Gunnar Iversen fra Alta, som ble syk på lastebåten «Vestkyst 1», som fikk behandling først i Troms og så på Thomas Angells hus i Trondheim, og som omtalte den behandling han, hans tre brødre og to søstre og moren fikk som «himmelsk» og pleieren Inger som «en engel».

Det var sterkt å oppleve at flere fra salen, etter foredraget, kom fram og takket meg for at jeg hadde sagt at min generasjons bestemødre i Finnmark hadde vært de største og de viktigste heltene under andre verdenskrig og evakueringa.

Det var sterkt å oppleve at Kåre Aflekt, utflyttet fra Alta til Trondheim i 1959, kom bort til meg og sa at han var fornøyd med det jeg hadde sagt i talen og fortalte at hans familie hadde evakuert i en overfylt personbil fra Alta til Lønnsdal og deretter med tog til Oslo og Bekkelagshøgda.

Det var sterkt at Trygg Jakola fra Vadsø, Elin Myhre fra Sørreisa og andre kjente i salen ga meg kompliment for at jeg hadde klart å få fram hvilke store utfordringer sivilbefolkningen i Finnmark hadde hatt under og etter krigen.

Det var sterkt å lese artikkelen i Adresseavisen om Solveig Lindgjerdet som opplevde at hennes mor, 57 år gammel, døde etter tre uker på sykehus i Trondheim.

Det var sterkt da vi kom fram til Stavne kirkegård og så hvor vakkert minnesmerket, med de 30 steinene fra de dødes hjemsteder, var utformet – og hvor vakkert det framstod i solskinn i de vakre omgivelsene nær Nidelva.

Det var sterkt og se at Terje Knutsen, som reiste sammen med meg til Trondheim fra Alta, ble rørt over å se steinen som han hadde valgt ut for hans oldemor Anna Elisabeth Kildal – og da han fortalte at hans bestemor døde da hans mor var to år; «hun var på mange måter også min bestemor».

Det var sterkt da varaordfører Hilde Opoku redegjorde for historien og begrunnelsen for at Trondheim kommune besluttet å etablere et minnesmerke over de tvangsevakuerte som var gravlagt på Stavne.

Det var sterkt å høre kirkeverge Kjell Inge Nordgård beklage at det hadde tatt så lang tid for mange pårørende å få hjelp til å finne fram til gravene til sine avdøde slektninger.

Det var sterkt å registrere hvor stolt leder av Kirkelig fellesråd i Trondheim Svein Willy Danielsen var over at de hadde vært med på å realisere minnesmerket og hvor fornøyd han var med resultatet.

Det var sterkt å være tilstede da Asle Persen fortalte om familiens evakueringshistorie fra Drageid i Porsanger og om familiens innsats for å finne fram til hvor hans søster Lilly Birgitte Persen ble begravet etter at hun døde i Trondheim i desember 1944 – og om at Lilly hadde sagt «mamma» for første gang da hans mor besøkte henne for siste gang på sykehuset.

LES OGSÅ: Familien Persen måtte forlate døende ettåring i Trondheim

Det var sterkt å se hvordan de seks steinene jeg hadde vært med å sende fra Alta inngikk i det vakre minnesmerket og navneplaten hvor navnene til den fire år gamle Ruth Henriette Nielsen fra Bukta i Alta og den tre måneder gamle Gunvald Herulf Iversen fra Hjemmeluft i Alta stod øverst på hver av de to navnerekkene.

Det var sterkt å innse at det nok er trøndernes hjertevarme og ekthet som har gjort at jeg alltid har likt å være sammen trøndere.

Det var sterkt å oppdage at en av de mange fra Trondheim som var møtt fram til den stemningsfulle offisielle åpningen av minnesmerket på Stavne, var min avdøde fars kusine Haldis Mikalsen, som i 1944 var 19 år og havnet i Trondheim der hun etter hvert ble gift og bosatt.

Det var sterkt å føle at minnesmerket «En stein for å minnes» har kraft i seg til å bli et minnested også for familiene til de som overlevde evakueringa og til de fra Trondheim som sto på både dag og natt for å hjelpe de som var på flukt.

Det var sterkt å erkjenne at det nok er min sans for trønderne som har vært hovedårsaken til at jeg i alle år har holdt med Rosenborg.

Det var sterkt å oppdage at årsaken til at min mor alltid omtalte Trondheim i så positive vendinger, hadde sammenheng med den trygghet og varme hun og hennes familie opplevde da de under evakueringa var innkvartert i Nidarosdomen før de kunne reise videre til Stange.

Det var sterkt å forstå, etter de to septemberdagene i byen, at det for oss finnmarkinger er Trondheim som er byen med det store hjerte.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Kristian E. Johnsen, leder i Alta historielag

Kristian E. Johnsen, leder i Alta historielag

Gikk du glipp av disse?