Kvinnefotballens fremtid har fått mye oppmerksomhet den siste tiden – og bra er det. Nå er tiden inne for at den blir verdsatt på lik linje med herrefotballen.
Hva er man best tjent med i Trondheim og Trøndelag? At RBK tar over styringen, eller at Trondheims-Ørn fortsetter som flaggskipet for kvinnefotballen? Personlig synes jeg debatten foreløpig har manglet noen vesentlige momenter som må ligge til grunn hvis kvinnefotballen skal skifte fra gult og blått til sort og hvitt.
Flest mulig, best mulig, lengst mulig
Den første forutsetningen som må innfris er likeverdighet hvis kvinne- og herrefotball skal eksistere i samme klubb. De som har gått i bresjen for kvinnefotballen inn under RBK har brutt denne viktige forutsetningen allerede i utgangspunktet. Det er ubetenksomt at man som representant for Trondheims-Ørn snakker varmt om at RBK bør overta byens beste kvinnelag.
Dette etterlater et inntrykk av at det man representerer er mindre verdt. I fotball er honnørordet å blø for drakta, ikke å ønske at man helst skulle vært et annet sted. Dessuten er det slik at den største suksessfaktoren i Trondheims-Ørn er at man ikke har hatt herrefotball å konkurrere mot. Dette må ikke overses! Det høres fengende flott ut med RBK damer, men man må nødt til å se dette også i et historisk perspektiv. I 1972 kom det en ung jente ved navn Brynhild Normann til Trondheim fra Harstad. Etter initiativ fra henne kom det i stand et møte der et 30-talls jenter møtte opp på Trubadur restaurant. Dette ble starten på kvinnefotballen i Trondheim og i Ørn. Noen av disse jentene sitter ringside den dag i dag når laget spiller kamper.
Spillere på ulike nivå sauses sammen i et salig kaos
Når dette nevnes kan noen mistenke meg for å mene at Trondheims-Ørn i fremtiden skal eksistere videre for disse, men det er slett ikke mitt poeng. Disse jentene var med å utvikle en kultur som preger Trondheims-Ørn også når vi skriver 2017. En kultur som har sørget for at Trondheims-Ørn er den eneste klubben som har holdt seg i toppen av norsk kvinnefotball i over 45 år.
Blant disse jentene dukket Karen Espelund opp som 14- åring. Her fikk hun bekreftet sitt verdigrunnlag. Hun som kom fra Trondheims-Ørn står tilbake uten plett og lyte etter mange år i belastede organisasjoner som UEFA og FIFA. De som driver Trondheims-Ørn i dag har arvet disse verdiene. Det var for øvrig også disse verdiene som lå bak den gangen Trondheims-Ørn i en tiårsperiode, parallelt med RBK, dominerte norsk fotball. Å sette et pennestrøk over dette, for så å bli en del av RBK, kan koste kvinnefotballen i Trondheim dyrt. Det er her ordet likeverd igjen kommer inn i bildet. Personlig har jeg brukbar tillit til at ledelsen i RBK er positiv til kvinnefotballen, men slik jeg tolker Ivar Koteng, så er det nettopp likeverdighet han ikke kan tilby på vegne av RBK. Enten han vil eller ikke.
Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Den norske idrettsmodellen er utdatert
Likeverdighet betyr blant annet at herrefotballen må vike for damefotballen ved gitte anledninger. F.eks. ved ikke å få trene på det beste underlaget fordi damelaget trenger det før en viktig Champions League kamp.
De som snakker varmt om at kvinnefotballen bør inn i RBK har rett i at den faglige kompetansen er høy. Den herre- eller kvinnespilleren som får gleden av å bli trent av Kåre Ingebrigtsen, Trond Henriksen eller Roger Naustan er heldige, men poenget er jo at det ikke er så mange trenerressurser i RBK. Vi snakker ikke om Chelsea, Barcelona eller Lyon. Etter mitt syn har RBK betenkelig få ressurser å sette inn til og med for å foredle talentene på guttesiden i Trøndelag. Jeg kan vanskelig se for meg at hverdagen til eventuelle kvinnefotballspillere blir slik at de får noe direkte kontakt med trenere eller fasiliteter på Lerkendal. Vel, da sitter man tilbake med en sterk merkevare, og det skal man selvsagt ikke undervurdere. RBK er utvilsomt et av landets beste merkevarer, men det blir ærlig talt litt komisk når Vålerenga trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse når kvinnelaget kan skilte med 70 tilskuere i en serierunde der Trondheims- Ørn hadde 274 tilskuere. Hvis merkevaren ikke har større effekt enn som så, er den jo ingenting verdt.
Idrettsmodellen i Norge er ikke utdatert
Kvinnefotballen i Trondheim har gjennom årene tålt mange fornedrelser. Det er derfor alle tiders at mange nå løfter den opp og synes at det er rett og riktig at den får bedre kår. Men igjen altså dette med likeverdighet.
Den største kampen for likeverdighet må skje ut i alle våre trønderske klubber. Det er en mye viktigere fight enn hvor de beste jentene skal spille. I dag er det slik at man ser at det er akseptert at jentene spiller fotball, men det er ikke noe stort poeng at de skal bli gode spillere. Potensialet er imidlertid enormt. Straks et ungt jentelag får en oppegående og flink trener, samt et ivrig støtteapparat som tar jentene på samme alvor som guttene, så blir de nærmest uten unntak blant Trøndelags beste lag.
Ann Iren Mørkved, som nyansatt spillerutvikler på kvinnesiden, og fotballkretsen ønskes for øvrig lykke til med arbeidet fremover. Det er grunn til å stille store forventninger om at dette er et vendepunkt og kimen til et oppsving for trøndersk kvinnefotball, og dermed også for Trondheims-Ørn. Med eller uten innflytelse fra RBK.
Etter mitt syn er det fornuftig å møte den nærmeste tiden slik styreleder i Trondheims Ørn, Ragnar Slettstøl sier. Styrk dialog og samarbeid med RBK for å se hva man kan utvikle i fellesskap. Kanskje kommer det en dag da begge klubber finner sammen til og med under et av landets sterkeste merkevarer? Vel å merke uten at kvinnesiden blir annenrangs, verken historisk eller frem i tid.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter