Kronikk

En film som avslører rettsvesenet

Steffan Strandbergs «Natta pappa henta oss» er en film som berører. Den er et vitnesbyrd som ikke levner tvil: Domstolen tok rett og slett feil.

Steffan og Robert venter på mamma som har blitt borte for dem i den personlige og særpregede dokumentaren «Natta pappa henta oss», som ifølge Adresseavisens anmelder Terje Eidsvåg er en av årets beste norske filmer.

Saken oppdateres.

Steffan Strandbergs «Natta pappa henta oss» er en film som berører. Den handler om brødrene Steffan og Roberts vanskelige oppvekst hos en alkoholisert mor i Kristiansand, og om befrielsen da faren henter dem hjem til en trygg tilværelse hos seg og besteforeldrene i Vennesla.

Filmen har høstet velfortjente lovord, både for sine estetiske kvaliteter og for sin tematisering av rusmisbruk og barns behov for trygghet og tilstedeværelse. Men den har også et juridisk sidetema som har krav på interesse. For hvordan kunne det skje at filmens helt – som i byretten ble tilkjent foreldremyndigheten – tapte foreldretvisten både i lagmannsretten og i Høyesterett? Hva var den rettslige situasjonen for fedre og barn på 1970-tallet, og hva er situasjonen i dag?

Les også Terje Eidsvågs filmanmeldelse: Mamma, drikking, barn


«Natta pappa henta oss» står i en lang tradisjon av far og barn-filmer, med Charlie Chaplins «The Kid» (1921) og Robert Bentons «Kramer mot Kramer» (1979) som de store høydepunktene. Også her prøver politi og rettsvesen å forhindre at barna kan bo hos faren, som om det heftet noe illegalt ved det.

Det unike ved Strandbergs film er at den er laget av barnet selv, førti år etter. Den gir oss innblikk i både guttens opplevelser og mannens refleksjoner. Dermed er filmen ikke bare en hyllest til faren og det normale, som filmskaperen har uttalt, men også et tilsvar til domstolen.

Den er et vitnesbyrd som ikke levner tvil: Domstolen tok rett og slett feil – både Agder lagmannsrett og Norges Høyesterett. Det som skulle være til barnets beste, ble ikke til barnets beste, tvert imot. Normaliteten ble først gjenopprettet da faren tok saken i egne hender og hentet barna. Ikke kidnapping, men nødverge, har han sagt i et intervju.

Les også: Barnevernets samarbeid med barn og unges sosiale nettverk virker


En mannsalder senere er det guttenes tur til å felle dom over sine dommere. Det gjør de uten store fakter. Mot slutten av filmen heter det: «Saken gikk helt til Høyesterett, men det eneste som var viktig for meg og Robert, det var at han henta oss.»


Ironisk nok var den ene dommeren som stemte imot flertallet i Høyesterett, en kvinne.

Leser man dommene i Strandberg-saken i dag, blir man slått over hvor tidstypiske de er. Det er ikke vanskelig å se at både barneloven og saksbehandlingsreglene på 1970-tallet gjorde det vanskelig for fedre å vinne frem. For det første var saksbehandlingen i liten grad tilpasset egenarten i barnefordelingssakene. Foreldretvister ble behandlet på linje med andre sivilrettslige saker, hvor partene møttes som motstandere, representert ved sine advokater.

Få med deg denne bildeserien: Sjekk hva folk skriver på veggene (usensurert)



Det ble ikke gjort forsøk på mekling, dommeren hadde ikke til oppgave å prøve å få foreldrene til å komme til enighet, og det var lite fokus på barna. De ble ikke hørt, og det står svært lite om dem i dommene. Fokuset ble i stedet rettet mot foreldrenes egnethet, og her kunne man trekke inn bosted, økonomi, omgangskrets og lignende.

For det andre la retten stor vekt på barnelovens morspresumpsjon. I § 8 i Lov om born i ekteskap fra 1956 het det at barna «især når de er små, som regel bør følge moren såfremt hun ikke er uskikket til å oppdra dem». Dette innebar at faren måtte bevise i retten at moren var uskikket, og det skulle det mye til for å klare. Dermed gikk avgjørelsene som oftest i morens favør.

Opptatt av debatt? Les også: Plump og pinlig revy på RBKs 100 års-jubileum


Morspresumpsjonen ble innført i ekteskapsloven i 1909, men når det gjaldt ugifte foreldre, het det allerede i barnebidragsloven av 1821 at «Barnet forbliver hos Moderen, eller under dens Omsorg, som hun anbetroer det til, saalænge det upaaklageligt behandles».

Det fins altså en lang tradisjon for diskriminering av fedre i norsk rett, basert på en forestilling om at mødre i kraft av sitt kjønn er bedre egnet som omsorgspersoner.

I sin doktoravhandling fra 1980 slo juristen Lucy Smith fast at «morens fortrinnsrett står på flere måter i en særstilling blant de momenter som tillegges vekt ved avgjørelsen av en barnefordelingssak». Samtidig er det forståelig at mødrene ved skilsmisse ville beholde foreldreansvaret, som det den gang het. Å bli fratatt det, var forbundet med stor skam.

Mer debatt: Uriktige påstander om alliert øving og trening


Hva så med i dag? Heldigvis er både barneloven og sakbehandlingsreglene annerledes enn på 1970-tallet. Nå skal foreldrene møte til mekling, og dommeren skal prøve å få foreldrene til å komme til enighet. Viktigst av alt er at barna skal høres, også de som er under syv år gamle. Som kriminolog Kristin Skjørten har påpekt, har dette endret rettspraksis.

Et talende eksempel er en kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg fra 2017 (HR-2017-18-U), hvor en beslutning fra lagmannsretten ble opphevet fordi barnet ikke var blitt hørt. Saksbehandlingen var i strid med både barneloven, Grunnloven og FNs barnekonvensjon, heter det.

Denne reformen i barneloven er faktisk presset frem av grunnloven og internasjonale konvensjoner. Retten blir pålagt å ta barna på alvor.


Vi bør da huske at det har forfattere og filmskapere gjort i mange år. «Natta pappa henta oss» viser oss hvordan barnet opplever situasjonen. Det spurte ikke dommerne om den gang.


Hør våre kommentatorer snakke om statsbudsjettet, Trond Giske, Snømannen og sykkelbyen Trondheim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Kronikkforfatteren: Bjarne Markussen er professor ved Universitetet i Agder og forfatter av boka «Rettshistorier. Foreldre og barn i litteratur, film og lovgivning»

Kronikkforfatteren: Bjarne Markussen er professor ved Universitetet i Agder og forfatter av boka «Rettshistorier. Foreldre og barn i litteratur, film og lovgivning»

Gikk du glipp av disse?