Unge kvinner og menn forteller om et nettverk som «passer på». Ofte er kontrollen sterkere i Norge enn hva den ville ha vært i hjemlandet grunnet møtet med den vestlige kulturen.

Iram Haqs nye film «Hva vil folk si» er en gripende fortelling om ære, skam og det å slites mellom to ulike kulturer. Filmen er viktig fordi den gir innsikt i problemstillinger mange ungdommer lever med. Jeg har selv, i mine tidligere jobber i politiet og konfliktrådet, møtt mange fortvilte unge kvinner og menn som har hatt ett stort ønske i livet: å få frihet til å velge partner, utdanning og klesdrakt selv.

LES OGSÅ: Iram Haq ble etterlatt hos slekt i Pakistan da hun var 14 år gammel

Iram Haq viser mot som lager en film om erfaringer fra æreskulturen som hun selv har stått i. Jeg håper at flere innvandrerungdom og voksne vil stå fram og bidra til at egen kultur endres. Uten at enkeltpersoner og innvandrermiljøet selv tar kampen, blir det vanskelig å få til endringer.

De «skamløse jentene», som de selv kaller seg, er et annet eksempel på kvinner som går til angrep på kulturer som begrenser menneskers frihet. Nancy, Amina og Sofia har stått fram offentlig og fortalt om egne opplevelser av å være styrt av familie og nettverk. I vår fikk de Fritt Ords Honnørpris og i fjor ble de tildelt skamløsprisen av organisasjonen Sex og samfunn. Nancy har tatovert på armen sin: «Min frihet er å være den de ikke vil jeg skal være».

Hva er det så de vil at Nancy skal være? Erfaringer viser at det er en forventning fra familien om at de skal ivareta familiens tradisjoner og holde avstand til den friheten norske ungdommer har. Det dreier seg om ære som er knyttet til jenters seksualitet. «Sex-æren» er en del av en kollektiv kultur, og i ytterste konsekvens, kan familie i hjemlandet straffes dersom et kvinnelig familiemedlem i Norge har fått kjæreste.

Tittelen på Iram Haqs film, «Hva vil folk si»er betegnende for hvordan æreskulturen er fundamentert. Familiens ære betyr mer enn det enkelte familiemedlem, og hva andre i storfamilien mener er av stor betydning. Unge kvinner og menn forteller om et nettverk som «passer på», noe som oppleves som overvåking. Ofte er kontrollen sterkere i Norge enn hva den ville ha vært i hjemlandet grunnet møtet med den vestlige kulturen.

Den enkelte familiemedlems knyting til storfamilien er ofte så sterk at represalier gjennom blant annet utestengelse og isolasjon gjør det svært vanskelig for disse unge kvinnene å stå opp for egen frihet. Det er også velkjent at ungdommer som går sine egne veier ikke bare opplever en kald skulder, men også vold, overgrep og i verste fall drap. Det er derfor jeg betegner Iram Haq og de skamløse jentene som så modige.

Å stå i en kulturell spagat er et begrep mange flerkulturelle ungdommer kjenner seg igjen i. Barn og unge kan ha én oppdragelse hjemme, men møter andre normer i samfunnet ellers. Modellene for hvordan samfunnet er organisert og hvordan mennesker og kjønn fungerer, er forskjellig. Noen greier til slutt å balansere dette på en finurlig måte. Andre gjør det ikke og opplever psykiske problemer, kriminalitet, utenforskap og radikalisering.

Vi som er politikere må også bidra til å sette disse problemstillingene på dagsorden. Jeg tror det er sunt med kulturforskjeller, men når ungdommen ikke passer inn noe sted og opplever press om å velge den ene kulturen framfor den andre, så må storsamfunnet engasjere seg.

LES OGSÅ: Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Tydelig involvering av politi og barnevern er av stor betydning for flere av disse jentene. Parallelt må vi sørge for å ha gode arenaer for dialog, hvor vi kan snakke med familier om politiet, barnevernets rolle, menneskerettigheter, barneoppdragelse og norske lover. Dette må være møteplasser hvor holdningene som ligger bak kravene og truslene, blir utfordret og motsagt. Holdninger endres ikke bare gjennom lovforbud og håndheving av disse. En direkte, men åpen dialog med familiene dette gjelder, utgjør en forskjell.

Personer som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap, kan likevel ha behov for å bryte med sin familie. En av hovedutfordringene for utsatte som bryter med nettverket er ensomhet. Regjeringen foreslår nå en mentorordning for unge som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. Dette skal utvikles hos det statlige barnevernet (Bufdir) sammen med frivillige organisasjoner på feltet.

Regjeringen lover en skjerpet innsats mot alvorlige begrensninger i menneskers frihet, og skal sørge for bedre rettsvern og mer forebygging. I år kom den nye handlingsplanen «Retten til å bestemme over eget liv» som omfatter 28 tiltak. Det skal blant annet etableres retningslinjer for politiets beskyttelse av trusselutsatte, opplæring av religiøse lærere skal utredes, opplæring om godt foreldreskap skal styrkes, opplæringstilbud for ressurspersoner fra berørte miljøer skal utvikles, ordningen med minoritetsrådgivere skal videreutvikles, informasjonsarbeidet til utsatte om deres rettigheter skal styrkes og forskningen om temaet skal styrkes. Det settes også i gang tiltak for å øke kunnskapen i tjenestene rundt de utsatte.

Les også: For snart to år siden fortalte tre innvandrere om erfaring med barneoppdragelse i Norge: «En vanlig utfordring er at faren mister den makta han er vant med å ha over barna.»

Når kvinner som Iram, Nancy, Amina og Sofia bestemmer seg for å gjøre noe med en vanskelig livssituasjon, må vi ha lærere, politi, barnevern, krisesenter og asylmottak som har kulturell kompetanse og ikke minst handlekraft. Når alt kommer til alt dreier det seg om integrering og inkludering, og at vi som samfunn er kompromissløse når det kommer til menneskerettigheter og kvinner og menns muligheter til å bestemme over egne liv.