Reformasjonen bante vei for en sekulær psykologi og vitenskap.

I sin store studie av sekulariseringen i Europa, hevder Charles Taylor at den blant annet er kjennetegnet av at religiøs tro trekkes ut av det offentlige rom og inn i de private sfærer. Dette er en tendens som gjør seg gjeldende fra og med senrenessansen, og det er ikke tvil om at den lutherske reformasjonen er en viktig faktor i denne historiske endringen. Martin Luther la vekt på den individuelle og personlige tro og tok avstand fra at kirken som institusjon skulle kunne forvalte spørsmålet om frelse på vegne av den enkelte.

Det Taylor ikke nevner er at psykologien som et eget fagområde skulle få en helt sentral plass i denne prosessen på den måten at den første bruken av sammenstillingen ‘psyko’ og ‘logi’ dukket primært opp innen protestantismen. I 1590 publiserte Rudolf Goclenius den eldre (1547-1628), en antologi der ‘psykologi’ ble brukt i tittelen, og Goclenius hadde en helt sentral posisjon ved Philipps-Universität i Marburg, som var det første protestantiske universitet etablert i 1527 av landgreve Philipp av Hessen.

Tidligere i vår kronikkserie om reformasjonsjubileet: Reformasjonen og vårt folkestyre og Alle vi som arvet Luther

At det var en landgreve som grunnla dette universitetet, avspeiler det politiske opprøret reformasjonen banet vei for. Men den banet også vei for et intellektuelt opprør, som blant annet rettet seg mot Aristoteles’ filosofi. Han hadde blitt mer eller mindre kanonisert av kirken med Thomas Aquinas. Men det ble etter hvert reaksjoner, og Luther kom med de mest hatske uttalelser om Aristoteles, som han kaller både hedensk, blind og en fordømt hovmodig rev.

Dette åpner opp for et paradoks. Psykologien kan føres tilbake til Aristoteles’ avhandling «Om sjelen», men den blir likevel utviklet i et miljø som nærmest hatet Aristoteles. Luther fordømte denne avhandlingen fordi sjelen der ble sett på som dødelig. Men Aristoteles var mest opptatt av sjelens evner. Å skille mellom sjelsevner og den åndelige side av sjelen, var en deling som hadde vært kjent fra antikken av. Men på begynnelsen av 600-tallet hadde kirken vedtatt at det ikke var grunnlag for å opprettholde dette skillet mellom den åndelige delen av sjelen og dens evner.

Det var det derfor Luthers nære medarbeider og venn Philipp Melanchthon (1497–1560) som likevel holdt på denne avhandlingen. Melanchthon var ikke teolog, men filosof og dypt forankret i humanismen. Han publiserte en rekke forelesninger om Aristoteles’ avhandling om sjelen. Han brukte riktignok ikke betegnelsen ‘psykologi’, men han definerte det som skulle bli den tids innhold, nemlig en antropologi som handlet om menneskets natur, som også omfattet menneskets fysiologi. Han hevdet derfor at den egentlige tittelen burde være: «Om menneskets natur generelt». Han var ikke alene om det, og den svarer til den aller første bruk av betegnelsen i en tittel: «Psykologi, om den menneskelige sjels natur», som ble utgitt av den kroatiske humanisten og poeten Marcus Marulus (1450–1524) i 1520. Men denne publikasjonen er gått tapt.

Opptatt av debatt? Les også: Det bør ikke være fritt fram å bruke sykkel på de mest sårbare stiene

Den egentlige grunnen til at det ble en nær sammenheng mellom protestantismen og en gryende psykologi, henger sammen med den sterke vektleggingen av troen alene og Bibelen som eneste kilde for hva man skal tro på. Det første hadde den konsekvensen at troen ble individualisert i form av en personlig bekjennelse, som forutsatte en erkjennelse av menneskets syndige natur. Dette skapte et behov for å ha kunnskap om menneskets natur. Når Bibelen blir eneste kilde til religiøs sannhet, blir også all annen viten uinteressant. Dette førte til at Bibelen ikke lenger kunne brukes som et grunnlag for viten, og filosofien måtte derfor skape et eget grunnlag for viten uavhengig av teologien.

Igjen er det Glocenius som introduserer noe nytt. Han er nemlig den første til å bruke ‘ontologi’ som en betegnelse på læren om det som eksisterer i verden. Dette begrepet dukker opp i hans innflytelsesrike filosofiske leksikon fra 1613. Gjennom hele 1600-tallet ble det diskutert hvordan metafysikk skulle bli forstått, men den gradvise verdsliggjøringen av grunnlaget for viten gjorde at metafysikken mer og mer fikk form av en metode.

Mer debatt: Vi var to pasienter – en ble mye bedre, en annen døde

Dette danner bakgrunnen for at metafysikken får et klart og definert innhold av den tyske filosofen Christian Wolff (1679-1754). Han ga ut seks bind i 1730-årene, som til sammen definerte metafysikken som bestående av ontologi, kosmologi, empirisk og rasjonell psykologi og den naturlige teologi.

Det grensesprengende var imidlertid at den empiriske psykologien med dette ble definert som en del av metafysikken. Det hang sammen med at sansingen i form av observasjon gradvis var blitt godtatt som et grunnlag for vitenskapelig kunnskap. Dette innebar at vitenskapen også måtte ha grundig kjennskap til menneskets natur.

Se også denne tv-duellen: Slaget om trønderhistorien

Johan Ernst Gunnerus studerte under Wolff i Halle, og han publiserte en metafysikk i 1757 som følger Wolffs inndeling, og det er dette som danner bakgrunnen for at han i sitt «Hyrde-Brev», som var programerklæringen for opprettelsen av Det kongelige norske videnskabers selskab i 1760, hevder at man skal beskjeftige seg med «psychologia empirica».

Det er med andre ord en viss sammenheng mellom Luthers 95 teser i 1517 og den første vitenskapelige aktiviteten i Trondheim, og psykologien viser seg faktisk å være ett av bindeleddene.

Tidligere i vår kronikkserie om reformasjonsjubileet:

30.10: «Reformasjonen og vårt folke-styre» av stortingspresident Olemic Thommessen.

31.10: «Alle vi som arvet Luther» av preses Helga Haugland Byfuglien og biskop Herborg Finnset.

Hør våre kommentatorer snakke om trafikk og restriksjoner i Midtbyen, nettkampanjen #metoo og innholdet i skolen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter