I filmen «En for alle», som vises ved Trondheim dokumentarfestival denne uka, diskrimineres en romfamilie, mens en gruppe trøndere får fritt leide.

I filmen følger vi roms kontakt med majoritetssamfunnet. Med skjult opptaksutstyr dokumenter vi hvordan rom blir diskriminert og nektet adgang til boliger, hoteller, campingplasser og andre fasiliteter som de fleste andre nordmenn tar for gitt.

Den norske rom-minoriteten kan ikke forstås uten å se tilbake på en traumatisk historie som fortsatt preger deres identitet og forhold til omgivelsene.

Rom førte i forrige århundre en omflakkende livsstil og ble sett på som utfordrende for norske myndigheter. I 1927 vedtok Stortinget den såkalte «sigøynerparagrafen», som nektet folkegruppen adgang til riket. Norges utestengelse ble skjebnesvanger. 66 norske rom ble deportert til Auschwitz. Bare fire overlevde.

Les også Terje Eidsvågs kommentar: Hvor realistisk må det være?

Tross nazistenes grusomheter, fikk ingen norske romfamilier vende tilbake før 1956. En offisiell beklagelse på myndighetenes rasistiske ekskluderingspolitikk kom først i 2015.

Den nevnte dokumentarfilmen viser at utestengelse av rom ikke er et tilbakelagt kapittel. Syv tilfeller av diskriminering, som avsløres i filmen, ble anmeldt til politiet av Romsk råd i mars. De fleste anmeldelsene havnet hos politiets hatkrimgruppe, som uttalte at dette er saker som skal prioriteres.

Seks måneder senere er fem av de syv sakene henlagt, uten at noen av de fornærmede har blitt avhørt.

Politiet i Grimstad og Bø har ennå ikke avgjort de to siste sakene, hvor rom ble nektet adgang til campingplasser.

Les kronikken: En film som avslører rettsvesenet

I et av filminnslagene ringer en romsk mann en campingplass. Følgende skjer:

1) Han spør om plass og tilkjennegir seg som «sigøyner». «Det er helt fullt» er svaret fra campingplassen.

2) Like etterpå ringer en ikke-romsk mann med tydelig trønderdialekt samme campingplass og får bestille plass uten problemer. Femten minutter senere ringer trønderen tilbake og avbestiller plassene han akkurat reserverte.

3) Deretter ringer mannen som identifiserte seg som «sigøyner» igjen, men får et utålmodig svar om at det stadig er helt fullt: «Det er ikke plass til et hustelt en gang».

4) Diskrimineringen anmeldes til politiet med henvisning til filmopptakene og vitner. Politiet har henlagt saken på grunn av bevisets stilling.

Les også Merethe Baustad Ranums kommentar: Det grove overgrepet og det uvelkomne klypet i rumpa likestilles

Ifølge advokat Randi Spydevold bør et film- eller telefonopptak holde som bevis i retten. Metoden, kalt parvis testing, er anerkjent for å dokumentere forskjellsbehandling. Spydevold har flere rom som klienter.

Det er ikke bare hos politiet rom møter stengte dører. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) skal være et lavterskeltilbud for å melde inn diskrimineringssaker. Rom opplever at å klage ikke fører noen vei. LDO har bare funnet diskriminering mot rom bevist i fem tilfeller de siste tolv årene.

Da filmen «En for alle» ble vist på Oslo museum tidligere i høst, fikk vi både positive og negative tilbakemeldinger.

De negative gikk ut på at vi ensidig tar parti med rom og ikke anerkjenner skepsisen til dørvakter, restauranteiere, styreformenn i borettslag og campingplassinnehavere. De har alle dårlige erfaringer med rom.

Opptatt av debatt? Les: Sønnen min ser lengselsfullt på nybakte rundstykker, men må ta til takke med halvgamle knekkebrød

Den norske rom-minoriteten preges av høyt skolefravær, tidlige ekteskap, høyt internt konfliktnivå og lav deltakelse i ordinært arbeidsliv. Naboer plages av støy og rot. Mange opplever roms livsførsel som en utfordring mot grunnleggende, norske verdier. Kan man forvente velvilje fra majoriteten hvis man tar ut egne barn fra skolen, svindler gamle damer og gyver løs på hverandre med kniver?

Vi forstår kritikken. Men vi mener at vi som samfunn skal og må ta utfordringen som rom representerer. Václav Havels påstand om at sigøynerne er en lakmustest på et sivilisert samfunn er velkjent.

Hans sympati med sigøynerne, som de den gangen ble kalt, var ikke bare basert på skrivebordsfilosofi. Han var selv en utstøtt. På 70-tallet tok han en manuell jobb i et bryggeri. I den kalde bryggerikjelleren ble han satt til å arbeide med en gruppe sigøynere. De aksepterte dissidenten Havel instinktivt, slik utstøtte mennesker ofte aksepterer hverandre. Et sivilisert samfunn dømmer og bedømmer enkeltindividet, ikke kollektivet. Dette i motsetning til det totalitære, tsjekkoslovakiske samfunnet som Havel sto opp mot.

Mer debatt: NFF har stor forståelse for den fortvilte situasjon som KIL/Hemne har havnet i

Hvis vi ønsker inkludering av rom, kan vi ikke samtidig ekskludere dem. Direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt i Norge. Loven er ment som et vern av enkeltpersoner. Vi kan mislike kulturer, men enkeltindivider gir vi en sjanse. Vi kan ikke skjære alle over én kam, ta «én for alle», som en av romene sier i dokumentaren.

Rettsstaten er tuftet på dette prinsippet og hvis vi går på akkord med det, går vi på akkord med en norsk grunnverdi. Vi blir vår egen fiende.

Derfor er det alvorlig at rom ikke tas på alvor og ikke når fram, selv når de med solid dokumentasjon klager på diskriminering.

Så lenge den mest marginaliserte minoriteten i Europa ikke blir tatt på alvor når de henvender seg for å få hjelp, kan vi ikke konkludere med annet enn at rom fortsatt er et uønsket folk.

Hør våre kommentatorer og gjest Tore O. Sandvik snakke om kollektivtrafikken i Trondheim og vold i trondheimsskolene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter