Det blir trangt når lærerutdanninga flytter til Kalvskinnet.

Det største instituttet ved fusjonerte NTNU, det nye Institutt for lærerutdanning (ILU), flytter til Kalvskinnet i løpet av desember. I løpet av 2018 vil over 300 ansatte flytte inn i nye arealer.

ILU tilbyr 14 ulike masterutdanninger, i tillegg til bachelorutdanning i arkiv- og samlingsforvaltning, samt et bredt etterutdanningstilbud. ILU er Norges største fagmiljø innen lærerutdanning og utdanningsforskning.

Jeg vet at jeg skriver på vegne av mine kolleger når jeg påstår at ILU har et betydningsfullt samfunnsoppdrag. I tillegg til å forske på skole og læring, utdanner vi lærere som skal oppdra og utdanne unge som skal leve, arbeide og løfte Norge inn i framtida.

Les også: Diger flyttesjau etter fusjonen

Vi gleder oss til å flytte inn til de nye lokalene. Det er imidlertid et skår i gleden: NTNU kan ikke tilby de faglig ansatte ved ILU like gode kontorløsninger som på resten av NTNU eller i resten av sektoren.

Enkeltkontor er ikke på moten når den moderne staten bygger. En vanlig løsning er kontorlandskap eller felleskontor, med en rekke mer spesialiserte støtterom. Begrunnelsen for dette, utover at mindre og færre kontor er kostnadseffektive, er at det nettopp vil være mer plass til andre arkitektoniske rom – store fellesarealer, grønne lunger og trivelige myldrearealer.

Faglig ansatte på et universitet, i hvert fall de som kombinerer forskning og undervisning, har behov for en stor grad av individuell frihet i arbeidsorganiseringen. De har selv ansvar for å lede og produsere forskning og forberede undervisning, på felt som leder verken har kompetanse på, interesse for eller tid til å sette seg inn i.

Forskning og undervisning kvalifiseres eksternt, gjennom deltakelse på konferanser, publikasjoner, studentevalueringer og tilsynsordninger. Dette er en type arbeid med relativt lite rutiner, men et stort behov for fleksibilitet og å kunne jobbe konsentrert.

Les også: Hodetelefonen er det nye kontoret

En arbeidsmiljøundersøkelse foretatt i 2015 antyder at faglig ansatte ved min enhet arbeider mellom 5–10 timer utover ordinær arbeidstid per uke, uten noe form for vederlag.

Dette er vanlig i sektoren. Juridisk løses slikt gjennom det lov- og tariffmessige begrepet «særlig uavhengig stilling», som medfører at man som faglig ansatt ikke har krav på overtid hvis man forbereder undervisning utover natta, eller hvis man skulle finne på å forske eller skrive mer enn åtte timer hver dag.

Ordningen bidrar til at faglig ansatte vil og kan yte best mulig – man yter mer enn man får betalt for, men man får igjen autonomi og frihet. Et enekontor er en viktig faktor, siden det gir fleksibilitet og rom til å være produktiv.

Opptatt av debatt? Les: Kjære julebordsgjest; servitører, resepsjonister, kokker og renholdere er ikke på menyen

En faglig ansatt ved et moderne norsk universitet har behov for å utføre en stor grad av konsentrasjonsarbeid som forskningsplanlegging, forskningsproduksjon og undervisningsforberedelse, gjennomføre effektive møter med kolleger og samarbeidspartnere fra andre institusjoner, ta imot studenter for veiledning, sensurere eller vurdere studentarbeider og gjennomføre telefonsamtaler. Flere av disse aktivitetene er fortrolige, ved lov.

Enkeltkontoret kan fasilitere alle disse aktivitetene på en hensiktsmessig måte, mens et felleskontor ikke kan brukes til noen av dem uten at det legger føringer for kollegers arbeid.

NTNU-rektor Gunnar Bovim har en ambisjon om at lærerutdanninga ved NTNU skal være ledende både nasjonalt og internasjonalt. Men det finnes ikke forskning som viser at produktiviteten øker når kontorplassen krymper. Snarere tyder forskningen på at misnøyen øker og at produktiviteten blir lavere. Et arbeidsplasskonsept for 500 ansatte ved Høgskolen i Malmö ble ferdigstilt i 2015, uten et eneste enkeltkontor. Misnøyen blant de ansatte har vært så stor at arealet nå skal utformes og innredes på nytt, selvfølgelig med enkeltkontor.

Mens faglig ansatte i over 50 prosent stilling ellers som hovedregel har enkeltkontor, er det i de nye lokalene på Kalvskinnet planlagt en betydelig mengde delte kontor for 2–4 ansatte, og i noen tilfeller 8 ansatte på samme kontor. På den fagseksjonen jeg jobber på vil det i januar være 4 enekontor, og 7 firemannskontor til rådighet.

Mer debatt: Mange reklamer er så frastøtende at man skrur ned lyden og bygger opp hat

Det minste kontoret er på 14,8 m² Det gir et kontorareal på 3,7 m² pr. plass. Tre av de andre felleskontorene gir også et samlet areal på under 5 m² pr. ansatt. Arealet skal romme pult/stol og tre tilmålte hyllemeter for bøker. Merk: NTNUs arealnorm for studentarbeidsplasser er 3 m² Jeg er usikker på om dette er lovlig etter Arbeidsplassforskriften §2.1, men det kan andre få bedømme.

Som faglig ansatt på ILU er jeg mer bekymret over at det nå vil bli vanskelig å opprettholde produktivitet og effektiv jobbing, at faglig ansatte vil finne seg andre og mer egnede steder for å skrive og arbeide, og at terskelen for å møte studenter, kolleger og samarbeidspartnere nå vil bli betydelig høyere.

Jeg er glad i jobben min, og jeg vil gjerne gjøre mitt for å bidra til rektors ambisjon om at ILU skal være ikke bare størst, men også best. Men i så fall vil jeg etterspørre en bevissthet om koblingen mellom arealutforming og produktivitet i akademiske miljø.

Jeg vet at ILUs ledelse er på de faglige ansattes side i denne saken – de arbeider for at flere skal få enkeltkontor. Men jeg er usikker på hva NTNUs sentrale ledelse bidrar med.

Jeg har derfor to spørsmål til Gunnar Bovim:

Mener rektor at 3,7 m² kontorplass er tilstrekkelig for en førsteamanuensis ved ILU?

Og dernest: Hva gjør NTNUs ledelse for å skape produktive arbeidsforhold ved de nye lokalene på lengre sikt?

Hør våre kommentatorer snakke ulven på melkekartongene, statsbudsjettet, Peer Gynt og Petter Northug

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Jan Frode Haugseth er førsteamanuensis i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU