Finland feirer i dag, 6. desember, sitt 100-års jubileum som en selvstendig stat. Her er min private krigsfortelling.

Den eldre generasjonen i Norge husker fremdeles Vinterkrigen, frivillige nordmenn deltok i krigen og flittige norske kvinner strikket votter til stridende soldater.

Den yngre generasjonen kjenner nesten ikke til at Finland var i krigen 1939–1945.

I Finland markeres selvstendigheten med storslåtte feiringer. Nye bøker publiseres om mennenes bragder på krigsfeltet, Väinö Linnas bok «Ukjent soldat» er filmatisert for tredje gang, avissidene ofrer rikelig spalteplass til memorerende soldater som fremdeles er i live.

Men hvor er kvinner? Den nyeste filmen har fått kritikk for manglende dekning av kvinner i krig, som lotter og på hjemmefronten. Krigsberettelser beskriver som oftest kollektive kamper mellom soldater, og de små, individuelle fortellingene om kvinnenes innsats forsvinner i den store fortellingen, kampen om overlevelse som nasjon.

Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Tørker støv av den nordiske drømmen

Her er min private krigsfortelling. Som etterkrigsbarn har jeg ikke egne minner om krigen. Men blant krigsbildene i fotoalbumet hjemme har fotoet fra julaften under Vinterkrigen i 1939 gjort et sterkt inntrykk.

Stemningen på bildet er anspent, blendingsgardiner er trukket ned. Alle menn er i krigen, kun en liten gutt er hjemme. Min mor sitter ved enden av bordet, gravid på femte måned med sin førstefødte.

Fremtiden var uviss og skremmende. Hun er 25 år og har fått ansvaret for en bondegård, kun hjulpet av en gammel mor og en søster i rullestol. Før Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen og Lapplandskrigen - der min far kjempet i fem år – var over, hadde hun blitt tobarnsmor.

Fremdeles var ikke menn å se på gården, bortsett fra en russisk krigsfange en periode da fanger ble tildelt bondegårder som nødhjelp. Prisen på krigen var høy: Mor mistet to svogere, fire fettere, en kusine og utallige tremenninger i krigen. Såret ektemann kom hjem.

Les også denne kronikken av Soilikki Vettenranta: Listen ble lang: Av 1600 titler endte 1400 med -mann

Hvordan maktet hun å drive gården, så og høste, drive onna, melke og reparere verktøy som det eneste arbeidsføre mennesket i husholdningen? Til og med en hest måtte leveres til krigen.

Ikke rart at produksjon i jordbruket i landet ble redusert med tre fjerdedeler i 1942 sammenlignet med året før. Mangel på matvarer i landet var skrikende. For å bøte på manglende arbeidskraft ble skoleelever, handikappede, eldre og smågutter nå kommandert til arbeid på gårdene.

Min mors skjebne var på ingen måte enestående, mange hadde det verre. Over 70 000 barn ble sendt fra sine mødre til eksil under krigen, de fleste til Sverige, noen til Norge og Danmark.

Opptatt av debatt? Les: I dag er jeg bare sjokkert, kvalm, skamfull og sorgtung

Mødrene måtte til arbeid i byene: Lage krigsmateriell og våpen, arbeide i cellulosefabrikker, jobbe på skipsverft, drive transport, bygge veier og gjenreise ødelagte bygninger som murere og tømrere. Loven om obligatorisk arbeidsplikt til alle medborgere mellom 15–65 år ble vedtatt i 1939. Arbeidstiden var 12 timer. Fritatt fra plikten var kun småbarnsmødre, bondekoner og de syke.

Alle krigsføre menn, over 70 prosent av dem, var i krigen. Kvinnene måtte ta over områder som de ikke normalt fikk en mulighet til. Uten særlig utdanning måtte de trå til i nye, mentalt og fysisk krevende yrker. Raskt arbeidstempo, lange arbeidsdager og mangelfull yrkestrening ledet til mange arbeidsulykker og dødsfall blant annet i ammunisjonsfabrikker.

Nærmere 95 000 kvinner arbeidet i krigsindustrien. Kvinneorganisasjoner ytet en betydelig innsats gjennom Lotta Svärd, som var en forsvarsrettet organisasjon, jordbrukskvinnenes sammenslutning og Martha-förbundet. Deres innsats har vært underkommunisert i forhold til frontsoldatenes innsats.

Mer debatt: Man kan ikke forlate gutten i kulden, uten å vite om han blir kjørt til skolen i det hele tatt

Manglende anerkjennelse av kvinnenes innsats i krigen er et universalt fenomen. Jeg ble gjort oppmerksom på dette av en kongolesisk kvinne, som var direktør i FN i Genève. Hun beskyldte vestlige medier for deres måte å formidle nyheter om krigen på. Kvinnene blir fremstilt som hjelpeløse ofre, uten å være i stand til å hjelpe dem selv og sine barn. Hun hevdet at det er nettopp kvinner som sørger for at livet går videre mens mennene er i krig, skaffer mat, prøver å få tak over hodet.

Min forskning om krigsnyheter tyder på at dette også gjelder Europeiske land. Krigene etter oppløsningen av Jugoslavia 1992-95, for eksempel i Bosnia, fremstilte kvinner og eldre som passive, dekorative nyhetsappeller.

Mediene har lett for å velge bilder som forsterker stereotypier av hjelpeløse kvinner og barn, bilder som appellerer til følelser og sympati for ofre. Ikke noe galt med det, men samtidig reduseres kvinner til objekter, ikke som aktive, handlekraftige subjekter. Actionpregede bilder fra kampene selger, de er godt stoff for mediene. Kvinner brukes til å illustrere emosjoner i en patriarkalsk nyhetsstereotypi.

Jeg etterlyser en mer nyansert rapportering bak frontlinjene der kvinnenes innsats, for eksempel som helse- og forsyningspersonale, løftes bedre fram.

Hør våre kommentatorer og gjest Tord Lien snakke om sukker, budsjett og hårvask.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Soilikki Vettenranta er professor emerita, NTNU