Kronikk

Hvem eier den blå åkeren?

Hvis ressursene i havet skal bli «den nye oljen» er det viktig at ikke all inntekt og kunnskap blir i hendene til private firma.

Verdiene i havet: I den nye forskriften foreslås det at myndighetene ikke kan stille krav om at en andel av inntektene skal tilfalle fellesskapet. Dette i motsetning til utkastet fra 2013, skriver kronikk- forfatterne.Foto: RUNE PETTER NESS

Saken oppdateres.

Norge er på leting etter «den nye oljen». I Adresseavisen har vi den siste tiden lest om hvordan ressurser langs trøndelagskysten skal bidra til å «redde verden» og skape vekst og rikdom i Trøndelag gjennom å utnytte ressurser fra havet og langs kysten – den blå åkeren – på nye måter. Men det er en risiko for at verdiskapingen ikke kommer Norge eller Trøndelag til gode.

LES OGSÅ: Omkamp om laksemillioner til kommunene

Ledende politikere har omtalt den fornyede satsingen på havrommet som ett nytt kapittel i historien om Norge. Men hvordan kan det enorme potensialet, som mange snakker om, omsettes i verdiskaping og økt bæreevne for velferdsstaten? Det første handler om industri og innovasjon. Det siste handler om fellesskapets sikring av rettigheter til fremtidig inntekt fra fellesskapets ressurser.

Mulighetene som ligger i de marine ressursene går langt ut over de tradisjonelle fiskeri- og havbruksnæringene. Dyrking av tare til mat og fôr er ett eksempel som vi leser om i Adresseavisen 29/11. Et annet eksempel er genetisk, og annet biologisk materiale som gjennom bioprospektering kan utvikles til å bli viktige bestanddeler i nye medisiner, næringsmiddel, mat, fôr og kosmetikk.

LES OGSÅ: Hoppekreps og fiskerester lager nye arbeidsplasser

Bioprospektering vil si leting, innsamling, analysering, behandling og kommersialisering av biologiske ressurser. Gjennombrudd her kan utløse store økonomiske gevinster, men skal samfunnsnytten være stor og fellesskapet ha nytte av dette, er det viktig at ikke all inntekt og kunnskap forblir i hendene til private, gjerne utenlandske, firma.

Det er avgjørende med et rettighetssystem som er samfunnstjenlig. Dette gjelder både materielle rettigheter, altså rettigheter til fysiske ressurser, og immaterielle, som vil si rettigheter til patenter, varemerker og lignende. For å eksemplifisere; en kan se for seg at man henter opp en bøtte med vann fra havet på et statlig finansiert forskningstokt. Vannet viser seg å inneholde alger med enzymer som etter analyser gir et gjennombrudd for kreftbehandling.

Store internasjonale firma vil da være klare til å kjøpe rettighetene til å framstille og distribuere medisinen, mens hele verdensbefolkningen står klare for å ta medisinen i bruk. Det vil være høye kostnader knyttet til å samle inn materialet og til forskningen som kreves. Samtidig kan dette potensielt skape milliardindustrier. I et slikt scenario er ikke lokalbefolkningen på Trøndelagskysten en gang råvareprodusenter. For etter at enzymet fra havet er funnet og analysert, kan det reproduseres i et laboratorium. Uten mekanismer for å sikre at deler av inntektene forblir i landet eller regionen, kan Trøndelag bli en leverandør av råvarekunnskap til andre lands industrieventyr.

LES OGSÅ: «Trøndelag redder verden»

Hvordan man fordeler kostnader og inntekter i forbindelse med bioprospektering er da et nøkkelspørsmål. Det har mye å si om man ved kommersialisering kan samle inn materialet helt fritt og om noe av det de tjener går tilbake til det norske samfunnet. Et annet viktig punkt er hvorvidt det innsamlede materialet kun er tilgjengelig for dem som hentet det opp, eller om den inngår i en bank flere forskere og bedrifter kan hente innhold fra.

Mens oljeøkonomien er lagt opp slik at en stor andel av verdiene kommer tilbake til samfunnet og fellesskapet, er det et juridisk vakuum rundt bioprospektering. Havressursloven og naturmangfoldloven slår fast at levende ressurser i havet innenfor norsk territorium tilhører det norske samfunnet som helhet. Hvordan forvaltningen faktisk skal foregå, og hvordan kostnader og inntekter skal fordeles, det sier lovverket imidlertid ingenting om. Derfor arbeides det nå med å etablere en forskrift for bioprospektering – Forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale. Dette nye juridiske rammeverket for bioprospektering er med på å sette rammene for norsk velferdsutvikling etter oljealderen.

Ett vesentlig punkt i forskriftsarbeidet gjelder fordelsdeling, altså hvilke forpliktelser næringsaktører skal pålegges for å dele «fordeler» som inntekter, kunnskap og teknologi med staten og fellesskapet. Dette er tilsynelatende vanskelig. Regjeringen har måttet utarbeide to forskriftsforslag, ett i 2013 og et nytt noe utvannet forslag i 2017.

LES OGSÅ: Rissa-verft skal bygge oppdrettsmerde

I utkastet til forskrift som nå foreligger foreslås det at myndighetene ikke kan stille krav om at en andel av inntektene skal tilfalle fellesskapet. Dette i motsetning til utkastet fra 2013, som foreslo en detaljert modell for deling av økonomiske fordeler. Fraværet av prinsipper rundt økonomisk fordelsdeling vil nok kunne tiltrekke seg selskaper som vil investere i bioprospektering. Det er det mange fordeler ved. Men på den andre siden lurer faren for at systemet kan føre til at kontrollen over og inntektene fra fellesressurser i havet i praksis flyttes fra staten, og over til store internasjonale og pengesterke selskaper.

Historien om Olje-Norge kunne vært annerledes om ikke modige og visjonære embetsfolk og politiske ledere hadde brukt erfaringene Norge hadde fra forvaltningen av andre verdifulle naturressurser til å stille krav da rammeverket for oljeproduksjon i Nordsjøen ble lagd. Internasjonale selskaper som ønsket tilgang til oljen, måtte bygge norsk oljeindustri og norsk kompetanse for å få tilgang til oljen.

Troen på fornyet utnyttelse av ressursene i havet som «den nye oljen» er stor – både regionalt og nasjonalt. Skal forventningene oppfylles bør man i alle fall unngå at retten til å samle inn ressursene, og kostnadene forbundet med dette, tilhører fellesskapet, mens inntektene forbeholdes noen få. Slikt blir det ingen «ny olje» av.

Gikk du glipp av disse?