I samband med Stiklestaddagene 2014 har noen reist spørsmål om ikke Olav Haraldson var en voldskonge, som ikke fortjener feiring, andre har ment at markeringen av ham både er svulstig og pinlig.
En edruelig drøfting av Olavs rolle, må imidlertid ta utgangspunkt ikke i personen Olav Haraldson, men i myten om Olav den hellige.
Legenden begynner å ta form straks etter hans død, får substans og næring gjennom undrene ved hans lik og hans grav, og blir kronet gjennom Snorre Sturlasons to sagaer om ham, som dels er tegnet etter forbilder i det gamle og det nye testamente, dels etter europeiske helgenfortellinger og dels etter behovet for å få bekreftet legitimiteten til det norske kongedømmet.
Myten trer sterkt frem. I ettertid trer Olav frem som Norges evige konge, som ønsket et selvstendig rike. Hans etterfølgere forvalter hans kongemakt, de bærer hans septer og følger hans kristne lover, som slett ikke er hans lover i virkeligheten, men som blir oppfattet slik.
I en større sammenheng er dette viktig. Kristendommen betydde nemlig at et helt nytt samfunn tar form, et samfunn med en annen moral og et annet menneskesyn, der enkeltmennesket, født i Guds bilde, er uerstattelig og ukrenkelig. Nå blir det en kristenplikt å ta seg av fattige, syke og gamle. Konger og stormenn skal sørge for at det bygges hospitaler og gis almisser og mat til de som lider nød. De hjelpeløse skal tas vare på av bygdefellesskapet.
Fortjent eller ikke. Den ordnede norske staten som vokser frem i middelalderen bærer Olavs martyrium på Stiklestad med seg. Overalt i Europa vokser det frem slike nye samfunn som her er tegnet. Olavs navn blir, fortjent eller ikke også knyttet til selvstendigheten, til hans kamp mot den mektige kong Knut og et fremmedstyre, også den gangen representert ved dansk overmakt.
I dansketiden, da Norge blir styrt fra København som en provins, lever denne drømmen om norsk selvstendighet videre, og på 1700-tallet fremstår den norske middelalder-staten, arven fra Olav den hellige, som et høydepunkt i norsk historie.
Forestillingen om en norsk gullalder var spill levende. Gerhard Schøning, rektor ved katedralskolen i Trondheim, skrev en stor norgeshistorie, der han priste fortidens kraft. Snorres Heimskringla ble, om ikke folkelesning, i alle fall svært populær og Hans Paus, prostesønn fra Vardø, oversatte den eldre Gulatingsloven til dansk.
Selvsagt er det frihetsvinden fra Europa og Amerika som feier inn over Eidsvoll i 1814. Men eidsvollsmennene følte like mye at det var det gamle Norge som var gjenfødt. «Reist er altså på Norges enemerker, Norges gamle kongestol, den som de Adelstener og Sverrer bekledte, hvorfra de med kraft og visdom styrte gamle Norge», sa Georg Sverdrup etter at Christian Frederik var valgt til konge 17. mai. Og Christian Magnus Falsen, av mange kalt Grunnlovens far, uttalte noe senere at: «Norge har, ved den av Riksforsamlingen på Eidsvoll utarbeidede konstitusjon, fått en forfatning, i det vesentlige er aldeles overensstemmende med hin lykkelige under Håkon den gode.» Det var den eldre Gulatingloven han viste til.
«Olav Haraldson falt i kampen for sitt norske rike», skriver Andreas Holmsen i sin klassisk norgeshistorie. «Men Olav den hellige førte hans verk videre, som perpetuus rex Norvegiæ – Norges evige konge», føyer han til. Ja, «Helgenkongen ble en virksom kraft i norsk historie i århundrer framover,» avslutter han.
Virksom var Olav avgjort i 1814, men også i tiden frem mot 1905, og senere. Bjørnstjerne Bjørnson var bare en av mange som knyttet Olav den hellige til kampen for full norsk selvstendighet i unionen, og det gjorde han i en tale på Ilevollene den 29. juli 1897. I 1930 ble det holdt et stort kirkemøte under olsok på Stiklestad, og nå var det folkekirken og den endelige selvstendigheten som ble bejublet.
Olav var ikke den jevne folkets mann før Stiklestad, men i ettertid ble han det. Kanskje virkeliggjorde han mer hatets og voldens enn kjærlighetens evangelium mens han levde. Men etter sin død sto han frem som de fattiges forsvarer, miskunnhetens apostel og forkjemper for toleranse, kjærlighet og nasjonal identitet. Det var en klok strategi av den avdøde kongen, og derfor tåler han godt at vi viser fram voldsmannen Olav Digre og smiler litt av oss selv hver gang vi blir overmannet av helligheten og pilegrimsromantikken. Det tåler vi godt.
Karsten Alnæs er årets Stiklestadprisvinner – den 22. i rekken. Prisen deles ut av Verdal kommune. Alnæs får prisen for sitt arbeid med å synliggjøre de store sammenhengene i norsk historie i aksen Stiklestad 1030, Eidsvoll 1814 og unionsoppløsningen i 1905. Han har i Grunnlovsåret 2014 gjennomført en landsomfattende foredragsturne sammen med Riksteaterets grunnlovsforstilling og i den forbindelse skrevet boken «1814 – Miraklenes år!»