KS skal ha ros for at de nå signaliserer bevegelse i konflikten med lærerne og det er å håpe at den blir avverget.

Perspektiv: Dagens kronikkforfatter setter den pågående lærerstreiken i et utdanningspolitisk lys. Bildet er fra Charlottenlund videregående skole tidligere denne uka. Arve Svardal og Jon-Edvard Uleberg holder streikevakt Foto: Glen Musk, ADRESSEAVISEN

Det kan likevel være interessant å sette konflikten inn i et litt lengre utdanningspolitisk perspektiv. Det er god grunn til å hevde at KS i sine standpunkter har vært i utakt med hovedtrenden de siste 20 åra og at det har skapt både uklarheter og unødvendige vansker.

Først på 90-tallet endret utdanningspolitikken seg dramatisk. Før det hadde politikken med Arbeiderpartiet i førersetet, dreid seg om strukturelle endringer for å styrke den etter hvert 13-årige fellesskolen. Typisk er at da Mønsterplanen ble vedtatt i 1987/88 konsentrerte politikerne seg bare om småpirk, med unntak av den gang utdanningsminister Kjell Magne Bondevik som grep direkte inn i planen for Kristendomskunnskap på beste «Hernes-vis». Det fantes heller ikke vesentlig skoleforskning som drøftet kvaliteten. «Kvalitet» var i det hele tatt et ord som ikke ble benyttet. Som en del av de strukturelle endringene kom det store (og nødvendige) oppgjøret om arbeidstidsordningene i 1985/86. Da kom lærerne inn under ferieloven og gjennom de såkalte UFFA I og UFFA II ble lærerne underlagt et relativt modernisert arbeidsordningsregelverk som fremdeles er basisen for dagens ordninger og drøftinger.

Skiftet kom på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet og hadde flere årsaker som jeg ikke går nærmere inn på her. Overgangen kan grovt og kort skisseres som en overgang fra regelstyring til målstyring der kvalitetsdrøftinger og kvalitetskrav ble det sentrale nærmest over natten. Resten er historie som de fleste kanskje husker: De gjennomgående reformene av hele utdanningssystemet på 90-tallet - «Hernes-perioden», fulgt opp av «kvalitetsreformen» og «kunnskapsløftet» under Bondevik II regjeringen med Kristin Clemet som statsråd. Hernes og Clemet har mange fellestrekk som statsråder. Men det var en viktig forskjell i forutsetningene: Der Hernes mye handlet på instinkt og delvis styrt av personlige forutsetninger, kunne Clemet etterhvert støtte seg til massiv forskning og statistisk informasjon om situasjonen i skolen - vi var kommet inn i dataalderen.

Essensen i den nye målstyringen, som hadde oppslutning fra høyre til venstre, med noen unntak for SV, er at skolen skal måles på og styres av sine resultater, samtidig som organiseringen av arbeidet og valg av arbeidsmetoder i størst mulig grad skal overlates til det profesjonelle skjønn. Det er en tydelig logikk i dette og en forutsetning for en ønsket avbyråkratisering.

Clemets læreplan «kunnskapsløftet» er den tydeligste eksponenten, det er den første læreplanen som ikke har noen direkte krav om valg av arbeidsmetoder. Som en følge av denne politikken, og det åpenbare behovet for å se på kvaliteten i opplæringen, kom PISA, TIMSS, CIVIC, og andre internasjonale tester inn i norsk skole og innføring av nasjonale prøver i ferdighetselementer m.v. Siden midt på 90-tallet har vi også hatt en spennende offentlig diskusjon om hva slags «kvalitet» en skal etterspørre, som jeg heller ikke kan gå grundigere inn på her. Men det er udiskutabelt at Norge fikk ubehagelige avsløringer om for svake ferdigheter i sentrale fag. Mye tyder på at en må se spesielt på grunnskolens mellomtrinn. Der legges basisen. Uten basisferdigheter i lesing, skriving og regning kommer en ingen veg – og det blir problemer i ungdomstrinnet og ofte drop-out i videregående. Det er nødvendig å drøfte ordningene, men viktig at en ikke slår barnet ut med vaskevannet i «avbyråkratiseringens» navn. Dessuten er skolepolitikk nettopp politikk, og et demokratisk system trenger informasjon.

Det er her KS i årets forhandlinger virker å være i utakt med den langt på veg felles utdanningspolitiske utviklingen vi har hatt, ved at det igjen fokuseres så sterkt på «organiseringen» av arbeidet, mens de viktige drøftingene om kvalitet og faglig utvikling er havnet i bakgrunnen. Høyre som er det ledende partiet i regjeringen og har hatt kvalitet i skolen som viktig valgkampsak, er kanskje det partiet som sterkest har ønsket overgangen til målstyring. Det paradoksale er at KS sitt utspill på denne bakgrunn har satt Høyre i en ubehagelig knipe.

Lærerne, som var skeptiske til dreiningen, har langt på veg akseptert premissene, selv om mange forhold kan og bør drøftes. Og det er her KS som arbeidsgiver burde satt inn trykket: samarbeid med lærerne om videre faglig utvikling. Vi trenger:

Dedikerte og motiverte profesjonelle lærere. Respekt for et til tider, svært slitsomt yrke. De hetsende, lærerhatende bloggerne burde fått prøvd seg noen dager i et klasserom. Ikke minst rekruttering til yrket fra gode studenter. KS bør nå sette seg ned og tenke over hvordan de best kan bygge opp under disse premissene.