Riksforsamlingen besluttet med Grunnloven at kongeriket Norge skulle være et fritt, uavhengig og udelelig rike, og valgte den første norske kongen på mange hundre år.

Noen måneder: Den danske prisen Christian Frederik var konge i Norge noen måneder etter at Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814. Foto: Torbjørn Grøtte

Under krigen mot Sverige i begynnelsen av august 1814 sto hele grunnlovsverket i fare. Følgen av krigsnederlaget var at kongen og uavhengigheten gikk tapt, men med våpenhvileavtalen på Moss, den såkalte Mossekonvensjonen, ble grunnloven, friheten og selvstendigheten reddet.

Opprøret mot Kieltraktaten var fra begynnelsen av et sjansespill. Skulle Christian Frederiks ambisjon om å redde den norske kronen for den Oldenburgske kongeslekt – og riksforsamlingens ønske om full uavhengighet – lykkes, måtte stormaktene gå fra sine traktatfestede løfter til den svenske kongen om å få Norge som vederlag for krigsinnsatsen mot Napoleon. Den britiske regjeringen satt med nøkkelen – folket kunne ikke tåle en ny blokade.

Valget av den danske tronarvingen til norsk konge og de alliertes støtte til Sverige økte sannsynligheten for at Sverige ville gå til krig. Christian Frederik forsto at den norske hæren ikke var i stand til å vinne en krig mot et Sverige støttet av stormaktene.

I forhandlingene før krigsutbruddet hadde derfor Christian Frederik åpnet for å abdisere som norsk konge. Men Karl Johan stilte som ufravikelige krav at han umiddelbart måtte oppgi tronen og reise tilbake til Danmark. I tillegg måtte grensefestningene på Østlandet overleveres. Dette kunne ikke Christian Frederik akseptere, og krigen brøt ut.

Nordmennene, med regjeringen og militæret i spissen, trodde at det de med patriotisk glød gikk til krig for var kongen, Grunnloven og norsk uavhengighet fra det svenske åket. I realiteten gikk Christian Frederik til krig på måten han skulle gå av, samt overgivelsen av et par grensefestninger. Hvorfor var festningene og abdikasjonsmåten viktige for kongen?

Dagboknotater fra Christian Frederiks sekretær, lektor Johan Gunder Adler, kan bidra til å belyse saken. Adler hadde god innsikt i norske og internasjonale forhold, og hadde tidligere på året sammen med Christian Magnus Falsen arbeidet med det grunnlovsutkastet som fikk størst innflytelse på Riksforsamlingens arbeid. I slutten av juli så han med stigende uro på hvordan krigen utviklet seg. Den norske hæren trakk seg stadig tilbake uten å by svenskene virkelig motstand. Denne krigen ble i samtiden litt foraktelig kalt «kattepotekrigen».

Den 7. august kom nordmennene Carsten Tank og Peter Hount til det norske hovedkvarteret. De kom fra Karl Johan og fremmet et indirekte forslag om en våpenstillstand. Den svenske kronprinsen var nå villig til å forhandle på grunnlag av det som var igjen Christian Frederiks posisjon – svenskene hadde allerede med våpenmakt okkupert mye av det Christian Frederik ikke ville oppgi ved forhandlinger. Adler ble likevel forferdet da han forsto at kongen ville forhandle. Han skrev i sin dagbok at han sa til kongen ”[…] at i Tilfælde af et saadant Skridt […] vilde den Borger-Krig netop udbryde, som H.M. ved alle sine Mesures havde søgt at forhindre: det Odium af den hele Sag vilde blive væltet paa ham, og at man i de langt fraliggende Provindser, hvor man kun ventede Seier, ikke vilde kunne indsee Nødvendigheden af et saadant foreliggende Skridt. Kongens Mismod tillod ham ikke at fatte mine Grunde; jeg forlod ham i Ubestemthed. ”

Adler fryktet at man i Bergen, Trondheim og Kristiansand, ikke forsto den fortvilte militære situasjonen i Østfold og derfor ikke ville akseptere en våpenhvile. Christian Frederik vurderte det annerledes.

Våpenhvilekonvensjonen ble undertegnet av den norske regjeringen og den svenske kronprinsen på Moss 14. august. Det viktigste punktet var at Karl Johan aksepterte at Christian Frederik var bundet av eden han hadde avlagt på Grunnloven da han ble valgt til norsk konge. Han kunne bare gi kronen tilbake til det folk som hadde valgt ham. Et ekstraordinært storting skulle samles for å motta abdikasjonen og så tilby kronen til den svenske kongen. Dette stortinget skulle også ha som mandat å endre Grunnloven, men bare i den grad det var nødvendig for å tilpasse den til en union med Sverige. Christian Frederik gikk altså til krig for at Grunnloven, og ikke Kieltraktaten, skulle legges til grunn for unionen mellom Norge og Sverige. Om graden av måloppnåelse skal være målestokk for om en krig er vellykket eller ikke, fremstår sommerkrigen 1814 som ganske vellykket. At hæren, som hadde andre mål ikke var fornøyd, sier nesten seg selv.

Betydningen av Mossekonvensjonen var et av de store stridspunktene mellom de rettslærde på 1800-tallet og hadde sprengkraft i prosessen som ledet frem til unionsoppløsningen i 1905. Et konservativt svensk syn var at Kieltraktaten fortsatt var gyldig og sikret Sverige dominans i unionen. At Sverige gjennom konvensjonen, anerkjennelsen av Grunnloven og valget av Karl XIII til norsk konge aksepterte Norge som en suveren stat, avviste de som en pragmatisk løsning på et praktisk problem uten prinsipielle konsekvenser. I Norge og i liberale svenske kretser, mente man at Kieltraktaten som følge av Mossekonvensjonen ikke lenger hadde rettslig betydning.

Kanskje var Christian Frederiks fremste fortjeneste at han sørget for at det norske folk som hadde vist ham tillit, fikk best mulige vilkår i unionen med arvefienden Sverige. Det var ingen selvfølge, og en statue av «sommerkongen» Christian Frederik utenfor Stortinget er ham derfor vel unt.