Feminisme ?

Pappapermisjonen er i ferd med å bli visket ut og det finnes mennesker som ser det som negativt at vi har kvinnelige programledere under fotball-VM. Dette er sørgelige nyheter for såkalte likestilte Norge. Vi har et valg – finne oss i at de eneste kvinnene vi ser i VM er de vakre tribunedamene, eller vi kan kreve noe mer.

Lenge har jeg sett på feminisme som noe fremmed som vi rynker på nesen over. Jeg innser at jeg aldri har fått presentert feminisme som noe nødvendig. I hvilken verden er det riktig av meg å si at jeg ikke er feminist? Vi er matet med en formening om at feminister er bitre og sure mannehatere som fokuserer ensidig på kvinners interesser når feminisme i realiteten handler om likeverd, at verken kvinner eller menn skal kjenne seg nedtrykt eller undervurdert.

Feminisme er et ladet ord. Om man spør norske jenter om de er feminister, ser jeg for meg at mange vil si nei i frykt for hvilket stempel det vil gi. Feminisme er usexy. Uttrykket er stigmatisert på en måte som gjør at vi ikke vil assosiere oss med det eller la det definere oss. Men hva vil de svare om man spør dem om de synes de fortjener samme lønn som en mann for samme arbeid, om det er riktig at jenter som vil gå i skole blir kidnappet og bortført? Mange er nok enige i standpunktene feminismen står for, men vi tør ikke kalle oss feminister. Som forfatter Caitlin Moran så usminket uttrykker det: «Do you have a vagina? And do you want to be in charge of it? If you said yes to both of them, then congratulations – you’re a feminist!»

Kvinnen som sexobjekt er et meget arbeidssomt ideal å leve opp til. Det krever stadig kroppslig disiplinering. Tenk bare på hvor mye tid vi kvinner bruker på å være god nok. Og med god nok mener jeg selvfølgelig fin nok. Etter all tid vi skal bruke på make-up, hår-extensions, vippe-extensions, plukking og napping, hudkremer og oppstramming – hvor mye tid har vi til overs? Jenter får klart signal allerede fra ung alder om at det viktigste er utseendet. Vår verdi avhenger av det. Vi kvinner ender opp med å bruke mer tid og penger i jakten på idealene og mytene om skjønnhet enn på vår egen utdanning eller utvikling, som ville vært langt mer fordelaktig i det lange løp.

Vi er opptatt av å definere kjønnsroller i hverdagen. Barn blir puttet i båser for hva som forventes av dem ut i fra kjønn. Dette gjelder alt fra hvilke farger vi får på klærne våre som små til hvilke yrker vi forventes å ha i fremtiden. Gutter leker med biler, jenter leker med dukker. Gutter blir leger, jenter blir sykepleiere. Jenter blir ikke oppfordret til å aspirere til lederroller og høytstående stillinger som oftest fylles av menn, til tross for at det i dag utdannes flere kvinner enn menn i Norge. Positive rollemodeller er en viktig del av å tenke at man kan, men som den amerikanske aktivisten Marian W. Edelman sa; «you can’t be what you can’t see». Om man ikke ser at kvinner blir ledere, professorer, politikere, hvem skal da være rollemodellene?

I Norge i dag er vi i den unike situasjon at to av landets mektigste posisjoner faktisk fylles av kvinner. Likevel velger vi å fokusere på ting som overvekt og valg av antrekk. Uansett hvilken side av politikken man befinner seg på, bør man kunne applaudere at vi faktisk har kvinnelig statsminister for andre gang, men vi ødelegger det med å fokusere på feil ting. Om unge jenter hører hvordan vi gransker kvinner som har kriget seg fram til viktige posisjoner i samfunnet, vil de komme til å vurdere om det er verdt det, heller enn å la seg inspirere til å jobbe mot liknende mål.

Kulturmessig blir vi kvinner oppdratt til å være fundamentalt usikre og alltid se fram til at en ridder på hvit hest kommer og sørger for oss. Gutter sosialiseres til å tro at det å være en mann betyr å ha makt, være i kontroll, være smartere og bedre enn kvinner. Dette er ikke genetisk forhåndsbestemt – dette er lært atferd. Hvordan kan vi forvente at gutter skal vokse opp til å bli menn av integritet og moral, å advokere for sosial rettferdighet, å behandle kvinner med respekt, om de ikke ser at deres far gjør det, om de ikke ser menn med viktige posisjoner i samfunnet gjøre det?

Ut i fra hvordan jeg observerer våre samfunnsnormer i dag, i en tid hvor det er mer snakk om vippe-extensions og fotballfruer enn om konfliktene på Gazastripen, er det vanskelig å tenke seg at det skal komme en dag hvor jeg kan bli sett på som en fremgangsrik kvinne kun basert på mine prestasjoner. Jeg ønsker å vie mer tid til å være spennende og interessant enn å diskutere om jeg burde farge håret eller forlenge øyevippene. Jeg ønsker meg et liv for meg selv og andre kvinner hvor vårt livsmanus ikke er skrevet ut i fra kjønn. Vi er her et øyeblikk av en evighet og alt som betyr noe er hva vi bruker denne tiden til – så bruk den til noe som er verdt noe.