Mandag 3. september 1984 hadde Adresseavisen en reportasje som i begeistring svingte seg til store høyder. Den var fra lørdagen før, åpningsdagen for NRKs nye radiokanal P2.

I to kanaler: Fra v.: Programdirektør for P2, Arne Bonde, kringkastingssjef Bjartmar Gjerde (midten) og programdirektør for P1, Gunnar Gran. Fra pressekonferansen der NRK Radio i to kanaler blir lansert. Foto: Sigurdsøn, Bjørn, NTB scanpix

Avisens reporter Torsten Hanssen fortalte: «Tusener av mennesker vrimlet sceneimellom på Nordre gate i Trondheim på P2-tivoli...folk som sild i tønne, lutter smil og glede over kanalens utadvendte virksomhet.» Den lokale NRK-sjefen, Kari Werner Øfsti, karakteriserte det hele som 17. mai og julaften på samme tid, og P2-sjefen, Arne Bonde, lovte «en levende kanal».

I dag, med en sverm av lokale og nasjonale radiokanaler, faller det naturlig å spørre: Hvorfor all denne ståhei omkring en ny radiokanal?

Det skyldtes for det første et enestående lokalt engasjement, som i prinsippet dreide seg om å få P2 ut av Oslo. For det andre ble det satt punktum for en seig, mer enn tjue år lang prosess, med mye valhendt (famlende) politikk, og internt i NRK en hardnakket, langt på vei forbitret, motstand mot at den nye radiokanalen skulle ha sitt hovedsete et annet sted enn i Oslo. Man fryktet for at et nytt senter ville hemme veksten ved distriktskontorene, men verst var vel det ”uhørte” i selve tanken.

Allerede i 1962, da Hans Jacob Ustvedt overtok som kringkastingssjef, fikk han høre av sin forgjenger, Kaare Fostervoll, at P2 var ”like om hjørnet”. I årene som fulgte ble saken holdt varm, eller rettere sagt lunken, gjennom lassevis interne og eksterne utredninger samt politiske innspill, fra 1978 også prøvesendinger. Fra Marienlyst.

Det tok noen år før det streifet særlig mange at P2 kunne ledes fra andre steder, men i 1979 ble det i Stortinget etterlyst alternativt kostnadsoverslag for P2-plassering utenfor Oslo. Saken begynte å røre på seg, ikke minst på lederplass i Trondheims-avisene. De fleste fylkesordførere uttalte seg.

Selv om Norge var blant de siste landene i Europa med bare én radiokanal, var det utover etterkrigsårene ikke noe selvsagt, enn si enstemmig, krav om flere. P2-saken ble aktualisert gradvis, både fordi ønsket om en valgmulighet ble sterkere, teknisk framgang gjorde alt enklere, og ubehaget ved å være tilbakeliggende virket stadig mer belastende.

Tunge labber. Hvorfor gikk det så trått med denne saken?

Tradisjonen tro hadde mange, også i toneangivende kulturelle og tekniske miljøer, både praktiske og prinsipielle motforestillinger, noe som også var tilfelle da vi i 1920-årene fikk radioen, da fjernsynet kom femti år senere, og da det ble aktuelt med fargefjernsyn. Tunge labber på bremsepedalen har alltid vært et trasselement i norsk etermediepolitkk. Enten var det nye for dyrt, for vanskelig, eller så var det moralsk forkastelig.

Fra framstående sosialdemokratisk hold ble det så sent som i 1970 - årene hevdet at tilbudet i den radiokanalen vi hadde, var så godt at vi greide oss med den. Men da lokaliseringen av P2 kom på den politiske dagsordenen, gikk både Sør-Trøndelag Arbeiderparti og Arbeider-Avisa fra første stund klart inn for Trondheim. Dette gjaldt også Trondheim faglige Samorganisasjon, Adresseavisen, samt enkelte ellers ulike,lokale partilag.

I juni 1980 vraket Stortinget med 70 mot 67 stemmer Trondheim som P2-senter. Saken ble håndtert av kirke- og undervisningsminister Einar Førde, senere kringkastingssjef. Det er verd å merke seg at forslaget om Trondheim ikke kom fra Trøndelag. Den første som tok til orde for P2 i Trondheim, var Hans Olav Tungesvik, Krf Hordaland. Det var også Krf-representanten Endre Frøysa som fikk Sør-Trøndelag fylkesting enstemmig med.

Det måtte et politisk regimeskifte til før P2-debatten fikk sitt punktum. Da regjeringen Willoch tiltrådte høsten 1980 med Lars Roar Langslet som kulturminister, kom saken opp igjen, på andre premisser. I mars 1983 kom stortingsvedtaket: 66 mot 48 for Trondheim. I dag er «gamle P2» gjennom interne omstruktureringer blitt til kulturkanalen.

Det er ikke hver dag trønderne tenner så sterkt som i P2-saken. Det måtte i tilfelle være kampen om plasseringen av NTH på 1900-tallet, og navnesaken rundt 1930 – den sommeren byens offisielle navn var Nidaros.

Engasjementet ble konkretisert i aksjon P2 UT AV OSLO. Det er ingen grunn til å legge skjul verken på bredden eller tyngden, slik den kom fram i navnene Håkon Bleken, Øystein Dolmen, Jakob Margido Esp, Eigil Gullvåg, Laila Holm, Ola B. Johannessen, Olaf T. Ranum, Lise Skjåk-Bræk, Fredrik Skagen, Willy Svarverud, Arve Tellefsen og Knut Ødegård.

Aksjon P2 UT AV OSLO ble etablert 16. januar 1980, og la 14. mars fram dokumentet «Om alternativ plassering og organisering av administrasjon og programproduksjon for program 2, radio».

Aksjonen tok for seg desentraliserings- og distriktsutbyggingsprinsippet, utflytting av statsinstitusjoner, kulturpolitiske aspekter, sysselsettingspolitikk og spørsmålet om hvorvidt P2 skulle være et supplement eller et alternativ. Aksjonen hadde også en slenger til Stortingsmelding nr 52 (1979/80), den som førte fram til det første vedtaket i Stortinget: «Det er påfallende at tallene spriker i alle retninger.»

Aksjonen, særlig via Fredrik Skagen, fulgte iherdig opp med kritikk og kommentarer. Selv om han voktet seg for å si det, må det være lov til ihvertfall å hviske at nettopp Trondheim som P2-hovedkvarer neppe befant seg i de fjerneste avkroker i aksjonistenes tankebaner.

At aksjon P2 UT AV OSLO i seg selv avgjorde P2-saken, er vel å ta noe sterkt i, men det er neppe tvil om at den hadde hva vi kan kalle en sterkt tilskyndende effekt -.