Stor versus liten

Regjeringen har satt i gang en kommunereform, og kommunestruktur skal nå diskuteres i alle kommuner de to nærmeste årene inkl. i kommunevalgkampen i 2015. Vi er mange som ser fram til denne debatten, som måtte komme siden et flertall av velgerne i 2013 stemte inn representanter fra partier som klart gikk til valg på at det er for mange kommuner i dette landet. Siden det er over 50 år siden forrige store kommunestrukturprosess, så er nok tiden inne for en ny og forhåpentligvis god prosess.

Det er heller ikke lagt skjul på fra oppdragsgiver at målet er færre kommuner, og med støtte fra «ekspertutvalget», så kan det synes som om det må være minst 15 000 innbyggere i kommunene i den nye kommunestrukturen?

Samtidig kommer Kommunal Rapport med sitt kommunebarometer for 2014, der alle landets kommuner er målt på kvalitet og tjenestetilbud på en rekke områder. Dette barometeret er utviklet over tid, og kan nok fortsatt ha noen svakheter, men hovedtrekkene må være til å stole på etter flere års utvikling. Dersom store folkerike kommuner er svaret i det nye kommune-Norge, så skulle en tro at det er dagens stor-kommuner som topper denne listen år etter år. Jeg har ikke sett på utviklingen over tid, da det er grunn til å tro at det siste året er det sikreste for å sammenlikne kommunene.

Tar vi for oss de 40 «beste» kommunene i kommunebarometeret til Kommunal Rapport for 2014 (2013-tall), så viser dette følgende: 12 kommuner har under 2000 innbyggere, 13 kommuner har mellom 2000 og 5000 innbyggere, 7 kommuner mellom 5000 og 10 000 innbyggere, 3 kommuner mellom 10 000 og 20 000 innbyggere, mens bare 5 kommuner har over 20 000 innbyggere. Ellers med andre ord: 63 prosent av de 40 beste kommunene har under 5000 innbyggere, og 80 prosent av disse kommunene har under 10 000 innbyggere.

Det er ingen tvil om at det er penger å spare på færre kommuner enn i dag, i alle fall på kort sikt. Færre kommunehus å drifte, færre topp-byråkrater og færre politikere gir innsparingsgevinster. Infrastrukturen i dag er en helt annen enn for 50 år siden selvsagt. Over internett kan man i dag løse oppgaver som før måtte skje ved fysisk oppmøte o.s.v. De fysiske avstandene er fortsatt de samme, selv etter at internett kom. Arbeidet med f.eks. selvangivelsene er som dag og natt, når det gjelder dagens muligheter kontra gårdagens. Men for sosialhjelpssøkeren og for de som skal hjelpe denne tilbake til et normalt liv, så trenger man nærhet og et alternativ til elektronisk kontakt.

Hvis store folkerike kommuner er svaret, hvorfor finner vi ikke flere av disse høyere oppe på kommunebarometeret for 2014? Den beste kommunen med over 20 000 innbyggere er Lillehammer, men da først på 27.plass, slått av åtte kommuner med under 2000 innbyggere. Er det grunn til å tro at tjenestetilbudet til den beste kommunen, Høylandet, med knapt 1300 innbyggere, blir enda bedre om de inngår i en større kommune på 20 000 innbyggere? Og f.eks. får sitt nye kommunesenter på Namsos, en kommune som i dag er nr 216?

Jo, ett at målene må gjerne være en effektiv og billigere kommunestruktur, men vi må også huske på at kommunene skal yte tjenester for innbyggere og da må man klare å balansere reduksjon i kostnader med tjenester at høy kvalitet. Moderne teknologi er viktig og svært nyttig, men den fysiske avstanden fra Lierne til Namsos er den samme uansett hvor fort bredbådet går. Det er svært begrenset hvor mange minutter det kan spares inn på utbedring av FV 765 og RV 17 for å få ned reisetiden mellom Lierne og Namsos, selv med store investeringer.

I Sverige har man mange års erfaring med store kommuner. Strömsund kommune har ca 15 000 innbyggere inkl. gamle Frostviken kommune (rett over grensen til Lierne) som i dag har ca 900 innbyggere, men som før sammenslåingen hadde langt flere innbyggere. Her er avstanden til det nye kommunesenteret på 130 km fra Gäddede og over 200 km fra de nordligste områdene i kommunen, en vei! Dette medfører i praksis at det i gjennomsnitt kun er en representant fra dette området i kommunestyret, sågar en vararepresentant. Alle kommunale tjenester, unntatt Närvården, er sentralisert. Innbyggerne opplever avstanden til kommunehus og politikere som lang på flere måter.

I kommunestrukturdiskusjoner de siste årene, blir det ofte henvist til Danmark og hva de fikk til ved siste kommunesammenslåingsprosess. Danmark og Norge (med unntak av de sentrale delene rundt Oslo-fjorden) kan ikke sammenliknes i den sammenhengen. Derimot savner jeg sammenlikningen mellom Finland og Norge, der det også har foregått og foregår en kommunestruktur-prosess. Her er noen spilleregler fastsatt på forhånd. Øyene har særbehandling og kommuner med store avstander er i en særstilling. Slikt skulle også vært drøftet i Norge før man setter fart på prosessen.

Ett billigere kommune-Norge må være ett av målene, men ikke det eneste!