Forkrøpling av adferd

Kort og fyndig formulerte den tyske feltmarskalk Moltke det slik: «Krig forhindrer menneskene fra å synke ned i den krasseste materialisme.» Millioner av mennesker delte dette iskalde synspunkt. I førkrigsdagene gjenlød skrikene, ropene fra de store byene i Europa og Russland, en krigsbegeistring med hysteriets karakter, en slags frigjøring av krefter før massedrapene og lemlestelsene.

Hva med Norden og Norge? Det var 100 år siden 1814, markert med en stort anlagt utstilling i Kristiania. Ser vi bort fra menneskene i hovedstaden, var det ikke mange som hadde råd til se utstillingen. Fra Lindesnes til Nordkapp hadde folk nok med å få endene til å møtes. Krig? – litt mer enn et begrep for dem, men snart skulle helt ukjente saker påvirke dagene deres direkte. Viktige forbruksvarer ble rasjonert. Rasjon, begrepet fikk snart konkret og påtrengende karakter. De krigførende stormakter innførte straks strengt tilmålte rasjoner for sine lands befolkninger. Behovet for import av matvarer steg lynraskt. I dette lå veldige muligheter for big business.

Danmark var en av Europas toppleverandører av matvarer. Landet innførte raskt rasjonering for sine borgere. Det økte «inntjeningen» kolossalt, men alt har en pris. Prisen Danmark senere måtte betale lå i en økt utbredelse av tuberkulose, en sykdom der riktig og viktig ernæring er avgjørende. I vårt land økte eksporten av fisk og sild voldsomt. De krigførende parter tok imot alt Norge kunne levere. Vi tjente storslagent på transport av varer fra alle verdens havner, men prisen var tap av norske sjøfolk i tusentall.

Min nabo i 1940 – årene hadde vært styrmann under verdenskrigen. Høsten 1916 tok de inn trelast i den lille byen Kem i Russland. Der arbeidet tusenvis av tyske, østerrikske og ungarske krigsfanger på banen Petrograd – Murmansk. Behandlingen var brutal. Banen skulle gjøres ferdig på kortest mulig tid for å frakte krigsutstyr fra England, Franrike og USA. Det ble skipet inn i Russland over Murmansk, som var den eneste havnen som var åpen for Russland i vest. Kjenningen min, styrmannen, fortalte at de frøs fast i Kvitsjøen i begynnelsen av november 1916, og lå innefrosset til mars 1917. Trelasten skulle til Brighton i England, men utenfor for Ramsgate ble de torpedert. Halvparten av mannskapet omkom, resten berget seg. De fløt på rester av trelasten.

Høsten 1916 kom seks forkomne tyske og østerrikske soldater til Kautokeino. De hadde lykkes i å flykte fra baneanlegget Petrograd – Murmansk, gjennom hele Karelen til Finnmark. Noen av disse forkomne soldatene fikk oppholdstillatelse i Norge. Etter krigslovene var det ensbetydende med desertering. For desertering gjaldt standrett, henrettelse.

Etter krigens utbrudd sommeren 1914, sto de krigførende partene overfor enorme problemer. Hva med fanger som ble tatt? Hvor og hvordan kunne en i en fart organisere samlingsleire for hundretusener av menn? Hva med sanitet og forpleining? Det sviktet overalt og i løpet av høsten 1914 var tilstanden for de hardt sårede utilstrekkelig i forferdende grad. Bare en eneste instans kunne gjøre noe, Røde Kors. Rapportene fra Røde Kors var så alarmerende at de stridende parter erkjente nødvendigheten av at den humanitære organisasjonen sto for transportene av sårede og syke. Det gjaldt i første omgang individer i den grad lemlestet at de ikke lenger var i stand til å gjøre krigstjeneste. Organisatorisk måtte disse transportene delvis gå gjennom nøytrale land til sine egne hjemland. Svensk Røde Kors tilbød transporter gjennom Sverige. Disse transportene kom i gang fra 1915. Fra Russland gikk de med tog gjennom Finland til grensestasjonen Torneå, og derfra over til svensk side, til Haparanda, der transporttog sto klart med leger, sykepleiere og hjelpepersonell av alle slag.

Fra Haparanda kjørte transporttoget til Trelleborg i Skåne, og derfra ble soldatene fraktet med skip til Tyskland. Fra Tyskland kom lemlestede russiske soldater og offiserer som ble tatt videre i tog nordover til Haparanda og Torneå. Denne transporten fortsatte til krigens slutt i 1918. Det er ikke lenger siden enn at jeg godt husker en svensk dame – en sjukskøterska - som jeg ved en tilfeldighet traff i august 1964 da NRK sendte en rekke autentiske opptak fra krigen 1914 – 1918, den gang 50 år siden.

Dette var en tid da TV ennå ikke var en selvfølge i alle hjem. Jeg erindrer at den svenske sjukskøterskan hadde vært med på Røde Kors-transportene. Hun fortalte om den jammer og nød hun hadde sett og hørt. De fleste var dødsens syke med inflammerte organer. Det stinket i de overfylte vognene. «Vi såg verkligen realiteterna på næra håll der vitransporterade krigens vrakgods tvers genom Sverige», sa hun.

Er hundre år lang tid?