I sin selvbiografi kalte Arne Skouen terningkastet for sitt bidrag til forsøplingen av norsk presse. Hva betyr terningkastet for aviskritikken og for leserne?

Kritiserer: Dagens kronikkforfatter kritiserer norsk presse for å bruke for mye terningkast i sin kulturjournalistikk. Adresseavisen får sin del av kritikken.

Huffameg, sa journalisten, filmregissøren og forfatteren Arne Skouen når han ble spurt om innføringen av terningkastet. Det var en av de få tingene Skouen angret på i sitt lange liv som pressemann. Han pleide å se pinlig berørt ut når dette ble et tema i samtalene. I dag er terningkastet omdiskutert. Det er elsket og hatet, og opphav til mange diskusjoner på arbeidsplasser eller i hjemmene. Fortjente virkelig den boken terningkast fem? Hvorfor fikk den filmen bare tre på terningen? Hvorfor fikk vi denne måten å evaluere på i norsk presse, og hva gjør den med aviskritikken og oss lesere?

Det var Arne Skouen som introduserte terningkastet i norsk presse. Etter krigen skiftet Skouen arbeidsgiver, og en av årsakene til at han gikk fra Dagbladet til VG var at han ikke vant gehør for sine mange ideer om avisdesign i Dagbladet. I VG var det imidlertid større interesse, og i forbindelse med VGs skifte fra morgenavis til middagsavis ble terningkastet lansert av Skouen i filmanmeldelsene. Den første filmen som fikk terningkast var svenske Gustaf Molanders Frånskild, og anmeldelsen sto på trykk i VG den 31. mars 1952.

I avisen denne dagen presenterte Skouen ideen bak terningkastet slik: «Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form, og ovenfor finner De VGs blikkfangere som kommer til å bli et fast innslag i vår filmkritikk fremover. Terningen opererer med seks grader som i vår barndoms karakterbøker, det skulle vel greie seg, får vi håpe. Gjenstår bare å håpe at filmskaperne slår riktig mange seksere fremover».

Arne Skouen var inspirert av internasjonale storaviser som The New York Daily News, men han skulle snart angre på at han tok med seg ideer fra det store utlandet til norsk presse. I 1996, over 40 år etter innføringen av terningkastet, kommenterte han det på denne måten: «Allerede da jeg satte terningmålet på filmanmeldelser, var påfunnet noe tøv, og tenk deg da hvor hyggelig jeg hadde det da gryta begynte å koke, inntil den nå har kokt fullstendig over. Jeg sitter og venter skjelvende på at det blir terningmål på diktsamlinger. Ingen får meg med på et slag yatzy, du skjønner hvorfor. Om jeg blir husket for noe i norsk presse, er jeg redd jeg ender som oppfinneren av terningene».

Heldigvis huskes Skouen for annet enn terningkastet, men i dag er det terningkast på diktsamlinger, ikke minst i Adresseavisen. For mange lesere er terningkastet praktisk. Et øyekast på terningen, og så behøver man kanskje ikke engang å lese mer, eller å lese hele anmeldelsen. Spørsmålet er imidlertid om Skouen hadde rett. Har det gått for langt, og er terningkastet en forsøpling av pressen? Hva gjør terningkastet med oss som leser, og hva gjør terningkastet med selve anmeldelsen?

Terningkastet er både et blikkfang og en oppsummering av anmelderens vurdering av en bok, en konsert, et teaterstykke eller en film. Det er den samlende dommen over filmen eller boken som anmeldes. Problemet med terningkastet er at blikkfanget ses først, og de som leser anmeldelsene leser vurderingen gjennom terningkastets oppsummerende dom. Man ser at en film har fått terningkast tre, og leser anmeldelsen deretter, for å finne ut hvorfor den fikk akkurat denne vurderingen. Ikke for å se hvordan selve vurderingen er. Terningkastet farger ikke bare avissiden, eller anmeldelsen, men også leserens måte å forholde seg til anmeldelsen på. Man leser rett og slett på en annen måte når terningen ruver i spalten.

Terningkastet er først og fremst et symptom på at aviskritikken er blitt ren forbrukerveiledning, og ikke en analytisk vurdering av kvalitet, betydning, virkemidler, fortelling, innhold eller form. Anmeldelsen gir en vurdering av produktet, og formidler kunst og kultur gjennom markedsvurdering. Kritikeren kan være hemningsløs subjektiv eller tilstrebe en form for balansert vurdering, formidle moralske eller kunstneriske verdier, eller analysere den boken, det dataspillet eller det musikkstykket som skildres. Likevel er det terningkastet som tilslutt sitter igjen hos den som leser.

Det er mange forskjellige måter å anmelde bøker eller filmer på, men terningkastet reduserer selve teksten til et vedheng. Det er en snarvei som ofte hindrer at man leser anmeldelsen grundig, til tross for at anmeldelsen som oftest allerede er kort. Det er en type forbrukertenkning som gjør at man sammenligner filmer eller bøker på en side i avisen, og finner ut at en er bedre enn en annen, til tross for at de kan være svært ulike. Terningkastet kjenner ingen nyanseringer.

Adresseavisen går lengre enn mange andre aviser i dag. Det ser ut til at billedkunst er eneste kunstarten som er forskånet for terningkastets tabloide snarvei, og man kan undre på hvorfor. I en avis som Dagbladet har ikke bøker, og definitivt ikke diktsamlinger, terningkast i dag. I den avisen Arne Skouen startet og sluttet sin karriere som pressemann har man redusert terningkastets rolle på kultursidene. Det er på tide at Adresseavisen gjør det samme.

gunnar.iversen@ntnu.no