Få betviler at skog- og trebruk vil være en sentral del både i framtidens bioøkonomi og i klimaløsningen.
På det grunnlag bør vi kunne ha store forventninger til det politisk initierte SKOG22-arbeidet hvor målet er å forberede/omstille næringa til å møte framtidens utfordringer.
Iflg. mandatet er bl.a. «Siktemålet å identifisere faktorer som kan sikre nødvendig effektivisering, utvikling og omstilling og å klargjøre de ulike aktørenes muligheter og handlingsrom for å oppnå dette.»
Det skal bli interessant å se hvordan strategigruppa håndterer de kort- og langsiktige utfordringene. I skogbruket må man som kjent ha et 100-årsperspektiv mens industri- perspektivet er langt kortere og i råstofforsyningen må disse sees i sammenheng. Uten aktiv langsiktig råstoffproduksjon og bærekraftig skogforvaltning vil næringa vanskelig bli annet enn en høstingsnæring hvor fornybarhets- og klimapotensialene på ingen måte utnyttes. Skogplantingen har for eksempel vært skremmende lav i Norge, de siste 20-årene. Det foregår åpenbart endel ren avskoging. Det er et tankekors at ikke myndighetene tar tak og at ikke dette er langt framme i miljødebatten.
Videre skal det bli interessant å se hvordan man vil takle ulike utfordringer i ulike deler av landet. På grunn av tidligere generasjoners framsynthet vil alle våre landsdeler om noen år være selvforsynt med skogråstoff, men utfordringene med å få utnyttet dette vil være forskjellige. Gode virkemidler for ulike landsdeler hadde man fram til 1990, men når politikken snudde og generelle virkemidler ble svaret på alt, så endret selvsagt ikke det samtidig de ulike praktiske utfordringene næringa hadde. Resultatet av politikkendringen ble kraftig aktivitetsnedgang i mange landsdeler.
Når det gjelder foredling og bruk av trevirket er det svært mye interessant som skjer for tiden. Fra skogen som langsiktig karbonlager, via høyblokker i tre til bioenergi som drivstoff for fly, biokull om jordforbedring og mye mer. Som et av de få land i Europa med uutnyttede skogpotensialer kan dette bli svært interessant for Norge. Høymekanisk produksjon og kortreist råstoff passer for et høykostland, men det krever langsiktige og forutsigbare rammebetingelser og god sammenheng både i og mellom verdikjedene.
Råstofforsyningen er vår akilles og har så å si alltid vært en utfordring i Norge. I tidligere tider hogg man til det ble tomt i skogene. Rovhogst kaller vi det idag. I dag begrenses man ikke først og fremst av mangel på hogstmoden skog og produksjonsarealer, men av begrenset adkomst til arealene. Mangel på skogsveier rett og slett. Det krever et løft som igjen krever både erkjennelse, tid og penger.
Den generelle samfunnsutviklingen har i tillegg gitt oss en ny stor utfordring som vi ikke hadde før. Før kunne det være en fordel med mange små skogeiendommer og mange hender til å drive disse skogene, men i dag er skogeiendommene alt for små og det brede eierskapet lammer langsiktig, kunnskapsbasert drift. Et stort flertall småskogeiere vet knapt hva de har i skogene sin og ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp (jfr. skogeierundersøkelsen i Tr.lag 2005). Denne utfordringen løser ikke skogsamvirket.
Hva gjelder forbedring av infrastrukturen i skogene og eiendomsstrukturen er det begrenset hva næringa selv kan gjøre, når man først er kommet på etterskudd, slik som idag. Begge påvirkes sterkt av samfunnets lover og regler og samfunnet må ta et ekstraordinært ansvar for å finne løsninger og å løse regelfloker som begrenser en god og naturlig utvikling. Det handler om å utnytte landets miljøvennlige skogressurser. Når det gjelder infrastrukturen, som i alle sammenhenger ellers er et offentlig ansvar, vil den ha betydning også for mange andre viktige samfunnssektorer, det være seg beredskap, brann, redning, friluft, jordbruk, mange typer energiproduksjon med fl..
Alt dette vet nok de fleste deltakerne i SKOG22. Det har vært kjent lenge, men man har så langt ikke greid å få gjort nok for å få løftet aktiviteten. Det er forskjellige grunner til det. Tiltakene har vært for puslete og motkreftene har blitt for sterke. Næringa har heller ikke greid å samle seg om felles tunge tiltak. «Skit i Norge leve Toten» er nok ikke ukjent i skognæringa heller. Generell kunnskapsmangel og en politisert og konfliktorientert miljøbevegelsen er utvilsomt også en grunn. Dette er det derfor bare politikerne som kan skjære igjennom, men da trenger de klare råd fra de som har kunnskapen. La oss derfor håpe at SKOG22 kan gi disse rådene, fordi det som såes nå skal høstes av kommende slekter, som ikke lenger kan pumpe olje.
hoknesnes@online.no