Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) har opp gjennom tidene vært et populært erobringsmål. I over 600 år var Hispania Romana en del av Romerriket.
Fortsatt kan man se mange spor fra romertiden i form av murer, akvedukter eller amfiteatre. Det avgjørende støtet til Romerrikets fall kom da de germanske visigoterne gikk over Rhinen i 406. Dette folkeslaget endte til slutt opp i Spania.
Visigoterne bekjente seg til arianismen, en kristen trosretning som ble sett på som kjettersk av paven. Spania ble ikke katolsk før på 580-tallet. Selv om visigoterne bare utgjorde en liten del av befolkningen, klarte de å underlegge seg hele den iberiske halvøya bortsett fra et mindre område i nord. Ofte oppstod det indre stridigheter i forbindelse med tronskifter og etter hvert begynte også befolkningen å reise seg mot det upopulære visigotiske styret.
Det var i en periode med indre uro i nord at Tariq ibn Ziyad i året 711 krysset Gibraltarstredet med en hær av muslimer. Storparten av disse var berbere fra Nord-Afrika som tilhørte maurerstammen. Senere ble alle muslimer i Spania kalt maurere. Den visigotiske kongen Roderik og hans hær ble nedkjempet i Andalusia. En stor del av den lokale befolkningen så på maurerne som befriere. Muslimene fortsatte sitt erobringstokt mot nord, men ble stoppet av Karl Martell i slaget ved Poitiers i Sør-Frankrike 732.
Etter hvert forsøkte de kristne i nord å gjenerobre landområdene muslimene hadde vunnet. Denne såkalte reconquista gikk over flere hundre år. Grensen mellom kristne og muslimer ble stadig flyttet mot sør, men i Andalusia holdt muslimene stillingen i nesten 800 år. Maurerne satte et sterkt preg på kulturen her. Ikke minst gjaldt det byggeskikken, men araberne stod også langt fremme innen medisin, astronomi og matematikk (også vi benytter oss av arabiske tall). Faktisk var det også araberne som videreformidlet til Vesten mange av de hellenistiske verker av Platon, Aristoteles og andre.
Den iberiske halvøya ble først en provins under kalifatet i Damaskus. Under Abd al-Rahman III, som grunnla et uavhengig kalifat i Cordoba på 900-tallet, begynte en storhetstid i Andalusia både økonomisk, militært og kulturelt. Det ble sagt at en tredjedel av kalifatets inntekter gikk til byggevirksomhet. På begynnelsen av 1000-tallet ble kalifatet delt i såkalte reinos de taifas (små fyrstedømmer), noe som hadde en positiv effekt på mange områder, men som innebar en militær svekkelse.
I 1085 mistet muslimene den sentrale byen Toledo til de kristne. Almoravidene og almohadene var fanatiske muslimske stammer fra Nord-Afrika som ble tilkalt eller kom på eget initiativ for å kjempe mot de kristne. I 1212 ble almohedene beseiret av en stor kristen hær. Etter det minsket den islamske makt stadig, bare avbrutt av en storhetstid under nasridenes dynasti.
Muhammed ibn al-Ahmar ibn Nasr hadde kjempet mot de kristne på begynnelsen av 1200-tallet. I 1246 inngikk han en avtale med kong Ferdinand III av Castilla. Som motytelse for å hjelpe Ferdinand med å innta det muslimske Sevilla, fikk Muhammed beholde styringen over et område i sør som strakte seg fra Almeria til Gibraltar med Granada som hovedstad.
Det var på forhånd et gammelt citadell i Alhambra («Den røde borgen») da Ibn Nasr flyttet dit og gikk i gang med å bygge et palass og en festningsby med boliger til embetsmenn og tjenestefolk. Alhambra ble ikke planlagt og utbygd en gang for alle, lokaliteten er først og fremst et vitnesbyrd om tre hundre års maurisk byggeskikk mot slutten av muslimsk herredømme i Andalusia. Bygningskomplekset har hoveddelene Mexuar (rådskammeret), Comares (med ambassadørhallen og tronsalen) og Leones (Løvepalasset). Ut fra eldre kilder er det klart at bare en del av festningsbyen er bevart til våre dager. Det er likevel nok til å gi et godt bilde av maurisk arkitektur i en glansperiode.
Ambassadører og andre som skulle møte sultanen i Comares, ble vist inn på «Myrteplassen». Her er det et stort basseng som speiler pilarer og vegger. Ambassadørhallen var det symbolske sentrum for nasridenes makt. Ikke minst imponerer de minutiøse veggdekorasjonene. Comares ble bygd av Yusuf I og hans sønn som regjerte på 1300-tallet. Løvepalasset inneholdt først og fremst sultanens private oppholdsrom. Her finner man den berømte fontenen med de 12 marmorløvene som stammer fra tiden omkring 1000.
Det er umulig å beskrive de ulike dekorative uttrykk i Alhambra med få ord. Maurisk kunst uttrykker seg både gjennom treverk, ulike stensorter, stukkatur, keramikk og glass. Motivene er ofte intrikate geometriske figurer eller arabesker (stilisert bladornamentikk); dyr og mennesker skulle ikke avbildes i kunsten. Man finner også arabiske innskrifter, kalligrafi ble høyt verdsatt. I noen tak kan man se imitasjoner av stalakitter til minne om at det skal ha vært i en hule med bistand av engelen Gabriel at Muhammed fikk sine første åpenbaringer som la grunnlaget for Koranen.
I 1492 måtte den siste muslimske hersker forlate Alhambra. Aktiviteten på borgen tok likevel ikke slutt. Da keiser Karl 5. var på bryllupsreise her med sin Isabella av Portugal i 1526, ga han ordre til at det skulle bygges et tidsmessig palass inntil de muslimske bygningene. I dag er både bygninger og parkanlegg innenfor Alhambras murer i utmerket stand og fortjener definitivt sin plass på verdensarvlisten!
audun.dybdahl@ntnu.no