1 .januar i år overtok Fylkesmannen ansvaret for reindriftsforvaltningen. Det er blitt et fint og spennende tilskudd i embetets oppdragsportefølje, men også krevende.

Snart et år: Fra 1. januar i år overtok fylkesmannen forvaltningen av tamreindriften. I denne kronikken oppsummerer fylkesmannen erfaringene så langt. Arkivfoto. Foto: Foto: GEIR TØNSET, Adresseavisen

Etter mitt syn er det viktigste forvaltningen kan bidra med størst mulig grad av forutsigbarhet for de ulike interessentene i bruk av utmarka. Klare og tydelige kommunale planer som følges konsekvent, klare og tydelige premisser for anna bruk av areal som brukes av reindrifta er det viktigste.

Jeg skjønner hva samene mener når de sier at «bit for bit»-politikken over år har hatt vesentlige negative virkninger for deres næringsutøvelse. Et inngrep her, et der og reinen kan endre adferd. Eller det motsatte skjer – det blir etablert ny aktivitet i områder reinen fortsetter å bruke, og da blir det også konflikt. Kommunale planer må derfor henge sammen. Konsekvensene av noe man ønsker å gjøre i en kommune, kan slå ut i nabokommunen. Slike sammenhengende planer er ikke lett å få til.

Hva er så grunnlaget for de konfliktene vi stadig ser? Den mest åpenbare knyttes til rein som kommer utenfor beiteområdene sine og inn på innmark. Da blir det støy! Så kan det sikkert diskuteres fram og tilbake i hvilken grad reineierne kan klandres og om de gjør nok for å hindre skade. Jeg har ikke grunnlag for å gjøre meg til dommer i slike spørsmål. Det skaper også grunnlag for konflikter når en grunneier ikke kan utnytte sin eiendom som han helst vil pga. reindrifta. Støy blir det og om rein kommer utenfor distriktsgrenser og hensynssoner.

Så er det en fjerde grunn, tror jeg. Den er vanskeligst å omtale. Jeg har alltid vært veldig stolt av å være og å kunne kalle meg rørosing. I voksen alder har jeg imidlertid lært en historie som gjør meg skamfull. Det er historien om hvordan bygdefolk og rørosinger har behandlet samene opp gjennom tiden. Det er en lite ærerik historie, som heldigvis begynner å bli mer kjent, og akseptert som historie.

Det jeg ikke klarer å forstå, er at det den dag i dag er så mye grums, så mye gammelt agg, til og med hat, som av og til kommer til uttrykk, og som gir alle konflikter nøring. Kanskje er det å gå for langt å si at dette er et selvstendig grunnlag for konflikt, men at det snarere er en konsekvens av den rettighetskampen som har vært utkjempet gjennom generasjoner. Vi burde uansett greie å komme ut av slikt gammelt arvegods i vår opplyste nåtid! Jeg håper inderlig at kommende generasjoner på begge sider i disse konfliktene på en bedre måte enn sine forfedre finner ut av hvordan man får til en best mulig sameksistens.

Så er det noen fakta vi må legge til grunn. Samene er anerkjent som urfolk, de er gitt tydeligere rettigheter og rettsbeskyttelse i dag enn tidligere. Grunnloven, og andre lover, stiller også opp forpliktelser overfor samene. Grunnloven pålegger statlige myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske befolkningsgruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Etter min mening er reindrifta det aller viktigste elementet både i kulturbegrepet og samfunnslivsbegrepet. Selve kulturbæreren. I alle fall her sør. Rett nok strides de lærde stadig om hvor langt disse rettighetene og urfolksbeskyttelsen går.

Vi må forvente at storsamfunnet bidrar til de avklaringene som er helt nødvendige, og vi må forvente at grunneiere og utmarksbrukere også tar disse bestemmelsene til etterretning på en måte som kan gi mindre konfliktgrunnlag i framtida. Vi må også stille forventninger til reineierne. Forventninger om at de gjør sitt ytterste for at drifta foregår der den skal og slik det er foreskrevet. Samtidig tror jeg det er nødvendig for alle å ha stor respekt for den krevende jobben det er å passe rein, og at disse dyra, som andre, ikke uten videre forholder seg til grenser som for dem ikke er naturlige. Dette kan fort bli en mye større utfordring i åra som kommer. Hvordan klimaendringene vil påvirke dyrs adferd er et av de store spørsmåla. Jeg syns ikke vi skal se bort fra at slike endringer kan gjøre det nødvendig for storsamfunnet å finne nye, fleksible måter å forvalte, og legge til rette for reindrifta på.

Kan vi gjøre mer for å dempe konflikter enn å se til at kommunene lager gode arealplaner? Sikkert! Et forhold er i mine øyne helt åpenbart. Jeg syns det er en anomali i dagens rettssamfunn at reineiere blir kollektivt ansvarlige uten hensyn til skyld for skade rein forvolder på innmark. For skader som gjøres av andre beitedyr på andres innmark eller i kjøkkenhager og blomsterbed, er det alltid grunneier som er ansvarlig for gjerdehold.

Dyra og deres eier har intet ansvar. Men altså omvendt for rein. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være slik. Vårt embete vil reise dette spørsmålet for ansvarlige departementer og argumentere for en endring. Dvs. slik at grunneier blir ansvarlig for gjerdehold som sikrer innmarka. Samtidig må staten fortsette å dekke en stor andel av kostnadene til slikt gjerdehold som den gjør i dag når det gjelder reingjerder etc. Jeg er overbevist om at en slik politikk vil bidra til redusert konfliktnivå. Plikten til slikt gjerdehold og støtten, må også gjelde utenfor reinbeitedistriktene og dekke områder som historisk sett har fått rein på uvelkomment besøk.

Det er nødvendig å få til framdrift og framgang i arbeidet med å sikre stabile og forutsigbare rammevilkår for både grunneiere og reineiere. Jeg syns til og med det haster!