Kampen mot sosial dumping kan ikke vinnes av politikere med store ord og gode intensjoner alene. Ballen må spilles til arbeidstakerne, men vi har et ansvar for å spille dem gode.

Viktig kamp: Kampen mot sosial dumping kan ikke vinnes av politikerne alene, mener dagens kronikkforfattere. Arkivbildet viser blant annet direktøren for det polske arbeidstilsynet, Bozena Borys-Szopa (til venstre) og Ingrid Finboe Svendsen i det norske arbeidstilsynet. Foto: VEGARD EGGEN, Adresseavisen

Jushjelpa i Midt-Norge inviterer i dag til det årlige rettshjelpsseminaret på Røros hvor landets fem studentdrevne rettshjelpstiltak møtes. Sosial dumping er samlingens hovedtema.

Jushjelpa i Midt-Norge er et gratis studentdrevet rettshjelpstiltak. Vi gir generell juridisk rådgivning og bistår personer i enkeltsaker. Vi dekker de fleste rettsområder med unntak av skatte- og strafferett. Sosial dumping av arbeidsinnvandrere har lenge vært et viktig tema for Jushjelpa, som i samarbeid med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har publisert artikler om sosial dumping på flere forskjellige språk.

Vi har satt i gang «train the trainers»-prosjektet, hvor frivillige ressurspersoner fra innvandrermiljøene skal formidle informasjon om rettigheter til sine medlemmer. Dette for å sikre at arbeidstakere i større grad kan hevde sine egne rettigheter og forutberegne sin rettsstilling. Vårt mål har vært å spille de enkelte arbeidstakerne gode og gi «juridisk hjelp-til-selvhjelp».

Sosial dumping er ikke et entydig begrep. Av Arbeidstilsynet defineres det som at utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårlige lønns- og arbeidsvilkår enn sine norske kolleger. Rettferdighetssansen gjør at det rykker i oss når vi får høre at noen mennesker får dårligere arbeidsvilkår på grunn av hvor de kommer fra. Arbeidsmiljølovens krav til helse-, miljø- og sikkerhetstiltak gjelder både for polakker og for nordmenn.

At sosial dumping ikke har en entydig definisjon er problematisk. Det fører til at mange forhold som isolert sett ikke er uakseptable, men som avviker fra tariffavtale, klassifiseres som sosial dumping fordi de ikke passer inn i arbeidstakerorganisasjonenes ønsker. Eksempelvis var tillitsvalgte i Telenor raskt ute med å spille kortet om sosial dumping da Telenor tidligere i år besluttet å overføre deler av driften til Asia. Dette er ikke sosial dumping, men endringer som de ikke er fornøyde med. Ethvert avvik i lønns- og arbeidsvilkår fra gjennomsnittet for norske arbeidstakere kan ikke være sosial dumping. Vi må fastholde at sosial dumping er for de graverende tilfellene der arbeidstakere får vesentlig dårligere arbeidsvilkår enn sine kolleger. I verste fall sklir begrepet ut fordi enkelte er redde for konkurranse.

Dagens lovgivning og avtaler mellom partene i arbeidslivet har som formål å sikre samtlige arbeidstakere et anstendig arbeidsliv. Likevel ser vi tilfeller av grov arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Et ekstremeksempel er Lime-saken hvor ansatte angivelig skal ha arbeidet ulovlig lange dager, blitt nektet ferie og fridager, og ikke fått lønn. Det forekommer også mildere former for sosial dumping som må bekjempes. Noen vet ikke at de har krav på overtidsbetaling, eller synes 50 kroner i timen er ei kjempelønn til tross for at de har 13 timers arbeidsdager. Ansatte kan jobbe under forhold som er helseskadelige, og som de aldri skulle godtatt. Sosial dumping må bekjempes fordi det er uverdig for den enkelte arbeidstaker å bli behandlet vesentlig dårligere enn sin norske kollega fordi man er «vant til» dårligere arbeidsvilkår.

Sosial dumping er også uheldig fordi det skaper en urettferdig konkurransesituasjon. Et eksempel er bygg- og anleggsbransjen, hvor useriøse aktører kan levere billigere tilbud som utkonkurrerer seriøse aktører fordi de blant annet gir sine ansatte dårligere arbeidsvilkår. Det må selvsagt være rom for konkurranse, men det må gjøres på en måte som ivaretar de ansattes krav på et anstendig arbeidsliv. Kampen i flere bransjer står nå om å tilby det billigste produktet, ikke det beste produktet. Dette til tross for at arbeidsinnvandringen i utgangspunktet skal løse et kapasitetsproblem, ikke et kostnadsproblem. Kampen vil både de seriøse aktørene og de enkelte arbeidstakere tape gang på gang. Vi vil kanskje vinne på kort sikt ved å ta til takke med billig arbeidskraft, men vi vil tape på lang sikt om vi godtar en slik deling av arbeidslivet.

Vi tror ikke at dagens regelverk er problemet. Både den rødgrønne-regjeringen og Høyre-Frp-regjeringen har ved flere anledninger rettet søkelys mot at sosial dumping må bekjempes. Nye tiltak skal utredes, diskuteres og settes i verk. Dette er bra, men dette er ikke nok. Politikere kan fatte vedtak til de blir grønne, røde eller blå, men det er ingen automatikk i at det resulterer i bedre arbeidsvilkår for den enkelte. Hvis den enkelte arbeidstaker ikke har oversikt over sine rettigheter og ikke kan hevde sin rett, er ikke vedtakene verdt papiret de er skrevet på.

Kampen mot sosial dumping vinnes ikke av store ord og gode intensjoner fra politikere alene. Jushjelpa er stolte av at vi jobber med å spille arbeidstakerne gode, og at vi har med de andre rettshjelpstiltakene på laget. Sammen skal vi minne politikerne om at de ikke må ta øynene fra ballen.