Faglig og saklig kritikk om innspill til forbedringer tar vi svært gjerne imot, men det er viktig å kjenne realitetene før man stempler en hel næring med påstander om manglende vilje og fraskrivelse av ansvar.
Adresseavisen hadde 22. september en artikkel om at lakseoppdretterne i Trøndelag driver for dårlig og ikke tar ansvaret for å få bukt med fiskesykdommer og lakselus. Det var en fagdirektør i Veterinærinstituttet som uttalte dette til avisen, og det kommer tydelig fram både i hennes uttalelser og avisens kommentarer at oppdretterne gjør for lite og ikke tar fatt i problemene. Dette er definitivt feil. Adresseavisen følger opp artikkelen på lederplass dagen etter om at vi må vise vilje og ta det økonomiske ansvaret. Det gjør vi allerede.
Ingen andre næringer er så gjennomregulert og kontrollert av så mange offentlige instanser, som oppdrettsnæringen. I mange sammenhenger har oppdrettsnæringen i Trøndelag vist vei for resten av næringen i Norge og internasjonalt, noe myndigheter og forvaltning stadig fremhever. Næringen har også initiert flere FoU-prosjekter med tanke på å forbedre drift, fiskehelse, fiskevelferd etc. Næringen er også underlagt en rekke standarder nasjonalt og internasjonalt som berører drift, kvalitet og sporbarhet. Salmar har alene omkring 450 ulike inspeksjoner og revisjoner hvert år, og vi er i dag sertifisert for sju ulike kvalitets- og matvarestandarder.
Takket være stor økonomisk innsats fra næringen selv er norsk fiskeoppdrettsnæring i dag så å si fri for bruk av antibiotika, mens våre kolleger i Chile fortsatt bruker 7000 ganger så mye antibiotika som oss. Som oftest har næringen selv gått foran i sykdomsbekjempelse, og når det gjelder ett av Adresseavisens fokusområder; håndtering av utfordringene med lakselus, er tiltakene initiert, finansiert og realisert med penger fra næringen. I lusebekjempelsen er det allerede brukt flere hundre millioner kroner, og det er vår erfaring at det ikke står på penger når gode og realistiske prosjekt skal finansieres og utvikles. Å påstå at oppdrettsnæringen er grådig i forhold til å bidra med penger til FoU og løse de utfordringer man har mot PD og lakselus, vitner om manglende innsikt og kunnskap.
I både Adresseavisens artikkel og lederkommentar kommer det utsagn om dårlig drift, bruk av ventemerd, og mangel på ansvar fra oppdretterne, bl.a. knyttet til fiskesykdommen PD (Pancreas Disease). Det er for lengst etablert et strengt regime knyttet til PD. Når det gjelder bruk av ventemerd, er det forbudt å sette fisk med PD i ventemerd, og dette er allerede strengt regulert av Mattilsynet. PD- forskriften som gjelder for Nordmøre og Trøndelag gir den strengeste reguleringen av PD i hele landet – med mye lukka slakting, desinfisering og karantenebestemmelser for bruk av båter, pålagt månedlig overvåkning gjennom screeningprogram og månedlige veterinærbesøk. Ingen andre steder i landet er tiltakene like omfattende.
Fisk som skal slaktes ut etter mistanke eller påvisning av PD i en oppdrettssone må håndteres og transporteres på en smittehygienisk forsvarlig måte i henhold til en plan utarbeidet av akvakulturanlegget og godkjent av Mattilsynet. Det er forbudt å flytte sjøsatt fisk som ikke er ment for slakting, det er forbudt å transportere fisk til slakting ut av den endemiske sonen, og det er forbudt å transportere smolt i åpen brønnbåt innenfor grunnlinjen i sonen. Ansvarlig for servicebåter og servicepersonell skal føre en logg over all aktivitet som de har ansvaret for i sonen. Loggen skal inneholde oversikt over gjennomført vask og desinfeksjon av båt og utstyr, og hvilke lokaliteter som er besøkt, herunder tidspunkt og type oppdrag. Det er knyttet store kostnader til dette, som selvsagt oppdretterne tar. I tillegg kommer store økonomiske tap i den ordinære driften gjennom økt forfaktor og nedgradering av kvalitet på fisken.
Det mangler med andre ord ikke økonomiske incentiver for oppdretterne med å løse utfordringene, og det brukes hundrevis av millioner årlig for å få dette til. Det er også utviklet en 2. generasjons vaksine mot PD, som er dokumentert å ha bedre effekt enn den som i dag tilbys i markedet. Dessverre har myndighetene ikke enda gitt oss anledning til å ta den i bruk, fordi leverandør av nåværende vaksine har fått forlenget sitt salgsmonopol.
Bruk av åpne brønnbåter blir også forbudt i Norge fra 2021. Næringen trenger tid for å tilpasse seg og ikke minst fornye brønnbåtflåten. Trøndelag er ikke annerledes enn andre områder, kanskje til og med bedre i så måte. Salmar har allerede innført dette i sin praksis.
Salmar har også foreslått og brukt nærmere 40 millioner kroner for å utvikle en oppdrettsmerd til bruk på lokaliteter til havs – langt fra elvemunninger og enda mer tilpasset oppdrett på laksens betingelser. Initiativet er blitt rost av politikere, men så langt ser det ut som om myndighetene ikke ønsker å legge til rette for en slik utvikling.
Mytene om oppdrettsnæringen har vist å være seiglivet, og noen av formuleringene i Adresseavisen forlenger livet til noen av mytene. Det er ikke riktig at næringen «avviser faglige innspill som forenklinger og uberettiget kritikk». Norsk oppdrettsnæring generelt og oppdrettsnæringen i Trøndelag spesielt, ville aldri vært der den er i dag uten godt samspill og samarbeid med myndigheten. Fiskeridirektoratets såkalte «Trøndelagsmodell» danner nå skole for samarbeid mellom direktorat og næring i hele landet.