«Trøndelag teater spiller under sin NS-chef for så tomme benker at lukking av teatret kan ventes nårsom helst», skrev den illegale avisen V-Posten 27. januar 1944. Nazimyndighetene holdt liv i teatret frem til 19. oktober. Da var det slutt.
Flere årsaker lå bak. Den viktigste var at tyske myndigheter og deres norske medløpere ikke maktet å knuse Trøndelag Teaters posisjon i den sivile motstands- og holdningskampen. Fra dag én av okkupasjonen manifesterte teatrets første sjef Henry Gleditsch Trøndelag Teater som byens «Jøssingrede nummer 1», som det het på folkemunne. Fordi han benyttet enhver anledning til å markere motstand og ledet an i holdningskampen, ble han betraktet som brysom og uønsket.
Derfor ble Gleditsch henrettet under unntakstilstanden 7.oktober 1942. At nazimyndighetene innsatte den nazistiske Johan Barckley-Nitter som sjef, skapte en ny intern front på teatret. Gleditsch hadde nemlig sørget for at Trøndelag Teater var kjemisk fritt for NS-medlemmer eller sympatisører. De ansatte var tro mot Gleditsch’ verdigrunnlag og motarbeidet sin nye sjef med medlemskap i NS som viktigste grunn for ansettelsen.
Dessuten ble det skapt en ny og massiv ekstern front mot det nazifiserte teatret ved at publikum boikottet forestillingene. Det foregikk i forståelse med skuespillerne og ble iverksatt allerede mot «Erasmus Montanus», den nye sjefens første oppsetning. Den ble avlyst åtte ganger, og avlysninger fortsatte våren 1943. På denne tiden ble også Nationaltheatret og Det Norske Teatret boikottet.
I 1943–44 slo boikotten av Trøndelag Teater til for fullt. Av sesongens fem oppsetninger hadde fire flere avlyste enn viste forestillinger. «En reise i natten» toppet den negative statistikken med 51 avlyste kontra 11 viste forestillinger. Teatrets tradisjonelle barneteateroppsetning med premiere andre juledag, ble ikke boikottet. Barna skulle ikke lide under de voksnes bruk av teatret i den sivile motstands- og holdningskampen.
Mottiltak ble selvsagt iverksatt. For okkupantene og NS var det svært viktig å opprettholde tilsynelatende normal teaterdrift. Det var et bevis på at samfunnet fungerte normalt. Gratisbilletter ble utdelt med raus hånd, og billetter ble solgt til sterkt reduserte priser. På enkelte forestillinger utgjorde det ordinært betalende publikummet et klart mindretall.
Organisert utkommandering av NS-medlemmer som publikum var ett av tiltakene. Det fikk liten virkning. Heller ikke NS’ egne medlemmer oppsøkte teatret selv under mild tvang. Egentlig ikke så underlig. Salen rommet godt over 300 tilskuere, og det var nok en stusslig opplevelse å være én blant et femtitalls publikummere som var sesongens gjennomsnitt. Trosset man boikotten, erfarte man med egne øyne hvilken isolert og liten gruppe man utgjorde som medlem av NS.
Konsekvensen ble en stadig skralere teaterøkonomi. Teatrets generalforsamling 30.november 1943 vedtok å nedlegge driften dersom det ikke ble gitt statlig økonomisk garanti. Den ekstraordinære generalforsamlingen 30.desember datofestet stengningen til 15.mars 1944. Dette var dystre utsikter for de som ønsket fortsatt virksomhet, men positivt for alle som brukte boikottet som en del av motstandskampen.
Med fortsatt effektiv boikott og minimal egenkapitalen gikk alarmklokken i Statens Teaterdirektorat, som var ansvarlig for teaterfeltet. Driften måtte opprettholdes! På ministermøtet 9.mars 1944 ble det vedtatt at et eventuelt driftsunderskudd skulle dekkes av ekstraordinære tilskudd fra vertskommunene. For Trøndelag Teater gjaldt dette Trondheim og Strinda. Der fantes imidlertid ingen interesse for kunstig åndedrett overfor et teater som få publikummere ga livets rett.
Styret nedla virksomheten 15.mars. Et nazistyre ledet av Barcley-Nitter, overtok. Før sommeren 1944 var det penger kun til vanlige gasjer, men ikke sommergasjer. De ble reddet fordi teatret fikk bruke av statens bidrag for kommende sesong.
Vedsesongstarteni august 1944 møttes et ensemble med dystre utsikter. Åpningsforestillingen «24 røde roser» ble ingen dans på roser med 14 avlysninger og 18 fremføringer. På premieren var det flere besøkende med fribilletter og billetter til reduserte priser enn ordinært betalende. Boikotten, reduserte priser og manglende økonomisk støtte fra Trondheim og Strinda førte til en håpløs økonomisk situasjon. Alle innså at videre teaterdrift var umulig – bare ikke teatersjefen. Han klargjorde for premiere på Strindbergs «Faderen».
Allerede før premieren 19. oktober 1944 nektet Strindbergs arvinger flere oppførelser etter premieren. Samtidig hadde teatersjefen intet annet stykke på repertoaret. Etter teppefall og applaus fra 189 premierepublikummere fantes kun én løsning: Som det første av de norske teatrene ble dørene på Trøndelag Teater stengt. Den 24.oktober konstaterte den illegale avisen «Bulletinen» at «Trøndelag Teater er lukket på grunn av økonomiske vanskeligheter. Blokaden har vært fullstendig».
Byens gode teaterpublikum lyktes med motstandslinjen Gleditsch startet 9.april 1940, nemlig å anvende teatret på en aktiv måte mot okkupantene og deres norske medløpere. Fra senhøsten 1944 fikk den mørklagte teaterbygningen to nye funksjoner i bybildet. Den sto som en mektig påminnelse om den konkrete motstands- og holdningskampen som hadde utspilt seg der. Samtidig ble den et lysende symbol på hvilken kraft og betydning kultur generelt og teater spesielt har overfor undertrykkende myndigheter.
Thoralf.Berg@hist.no