En av de mest berømte nordmenn var på tiltalebenken. I noen timer var Trondheim tinghus fylt opp av journalister. Hele det rettsjournalistiske A-laget var på plass. Pluss noen sportsjournalister.
Domsavsigelsen ble overført direkte på TV. Mange synes nok dekningen av en forholdsvis enkel rettssak var godt i overkant. Samtidig fikk offentligheten økt kunnskap om hvordan domstolene fungerer. Det er stor åpenhet i norske domstoler.
De aller fleste rettssaker i Norge er åpne for hvem som helst. De som vil kan gå rett inn fra gata og overvære en rettsak. Også i saken mot Northug var det publikum til stede. Offentlig rettergang er et av rettsstatens viktigste prinsipper, og er forankret i Grunnloven. Dette skaper tillit til domstolenes avgjørelser. Svært mange land har store utfordringer med dommere styrt av myndighetene, hemmelighold og korrupsjon. Norge har hatt selvstendige og uavhengige domstoler i 200 år. Andre verdenskrig er unntaket, og viste oss hvor vilkårlig alternativet til demokrati kan være.
Det er likevel slik at de færreste av oss følger rettssaker personlig. I praksis er det mediene som ivaretar borgernes interesser når det gjelder innsyn i domstolene. Svært mye stoff i mediene hver dag baseres på det som skjer i domstolene. Domstolene legger til rette for at pressen kan utføre sitt samfunnsoppdrag. Pressen kan være tilstede i de fleste saker, og det er lov å referere fra de fleste saker, nå skjer det ofte live på nettet. Det er lov å tegne tiltalte. Det er lov å sende live fra rettsbygningen, og andre dommere enn den som har saken kan gi generelle kommentarer til pressen om hvordan domstolene arbeider.
I saker med stor medieinteresse kan det være utfordrende for domstoler å legge forholdene til rette for pressen. Når det rykker inn femti journalister til et tinghus må domstolen legge til rette for at det ikke blir kaos, men at saken kan gå mest mulig normalt uavhengig av trykket utenfra. En sak skal gå i den domstolen som sogner til distriktet hvor for eksempel en ugjerning ble begått. Små domstoler kan derfor få store saker. Likevel legges det i et samarbeid mellom domstoler og mediene et grunnlag for at offentligheten kan følge saken.
Det er likevel ikke fritt fram for mediene. Regelverket gir en vesentlig beskyttelse for tiltalte, fornærmede og vitner i straffesaker. Dette vil jeg tro folk flest har stor forståelse for.
Det var store oppslag i mediene i forkant av rettssaken om at Petter Northug nektet pressen å ta bilder av seg inne i tinghuset. Men det er ikke slik at Northug her gjorde noe uvanlig. Det er tvert imot forbudt å ta bilder av tiltalte/domfelte til eller fra tinghuset, eller inne i tinghuset . Men tiltalte kan likevel gi en slik tillatelse. De fleste gjør naturligvis ikke det. Det eksisterer derfor ingen bilder av Petter Northug i forbindelse med rettsaken. Alle bilder av ham den dagen er fra hans etterfølgende pressekonferanse. Bilder publisert fra rettssaken er av dommeren, eller illustrasjonsbilder fra rettssalen.
Det er heller ikke tillatt å fotografere eller filme i straffesaker. Offentlig filming kan påvirke rettssaken, i tillegg til at det er en betydelig tilleggsbelastning for den tiltalte. Men regelverket gir dommeren anledning til å gjøre unntak fra forbudet, og gi tillatelse til filming/fotografering hvis det ikke har uheldige virkninger for behandlingen av saken. Sakens dommer har rett til å fatte denne beslutningen suverent, men skal gi partene rett til å uttale seg. Under 22.-julisaken ble det gitt til dels store unntak fra fotoforbudet, for å gi offentligheten innsyn i det som foregikk. De siste årene er det i mange saker blitt gitt unntak fra filmforbudet mens dommeren leser dommen. Slik var det også i Northug-saken, men med forbud om å filme mens Northug svarte på om han godtok dommen.
Allmenhetens innsyn i rettsapparatet kommer spesielt klart til uttrykk gjennom ordningen med meddommere. Jeg antar at mange ikke er klar over at hvem som helst, med svært få unntak, kan bli valgt til å være meddommere eller jurymedlemmer, og at disse «vanlige folk» faktisk er i flertall i de fleste straffesaker. Fagdommerne, de med juridisk eksamen og svart kappe, er i mindretall. Det er kommunestyrene som velger meddommerne, alle kan melde seg. Domstolen trekker vilkårlig ut blant de som er valgt. Selv i saken mot Breivik var det helt tilfeldig hvilke tre «vanlige folk» som ble trukket ut. Dette gir en unik demokratisk innflytelse på rettsavgjørelser.
Northug-saken var en tilståelsessak. Derfor stilte dommeren uten svart kappe, det var ingen meddommere, og det var kort fysisk avstand mellom dommer og tiltalte. Saken hadde preg av dialog, men med stort alvor. I slike saker skal tiltalte legge kortene på bordet og få sin dom.
Etter kommunevalget neste høst skal det velges nye meddommere. Det gir en mulighet for de som ønsker å få mer kunnskap om det norske samfunnet og delta i en viktig samfunnsoppgave.
I et demokrati deltar vanlige folk i samfunnsinstitusjonene. Det er en kvalitet vi skal sette pris på.