Om en spør hva folk forbinder med innvandrerbutikker, er ofte svaret: Krydderlukt! I år er det 30 år siden Viet-Nor i Søndre gate ble åpnet, som den første innvandrerbutikken i nyere tid i Trondheim.

Første møtet for mange: Hasan Kizilirmak utenfor innvandrerbutikken i Jomfrugata. Denne typiske «butikken på hjørnet», ble for mange i Trondheim det første møtet med innvandrerebutikker. Bildet er fra 2003. Foto: Agnethe Weisser, adresseavisen

Da åpnet det seg en ny verden for mange. Fortsatt tenker mange på innvandrerbutikker som eksotiske. Fremmede varer, store sekker med ris, esker med merkelig påskrift og spennende frukt og grønt pirrer nysgjerrigheten. Nå finnes det minst 25 innvandrerbutikker spredt over hele Trøndelag, med vareutvalg fra ulike deler av verden.

Hva vet vi egentlig om denne historien? Fint lite, egentlig. Det drives relativt lite samtidsdokumentasjon i Norge og forskningen som er gjort, fokuserer på butikker på Østlandet generelt og Oslo spesielt. Disse resultatene har lite relevans for Trøndelag. Vår landsdel hadde ingen stor arbeidsinnvandring på 1970-tallet og har en annen sammensetning av innvandrerbefolkning enn på Østlandet.

Dagens innvandrere er stort sett fraværende i arkiv og museum, og innvandrerbutikkene finnes det få eller ingen spor etter. Alle som bor i Norge har rett til å finne noe om sin egen og sine forfedres historie i arkivene og på museene. Det er et overordnet mål for disse institusjonene at de skal gjenspeile samfunnet de er en del av. Derfor har Statsarkivet i Trondheim (SAT) og Museene i Sør-Trøndelag (MiST)/Sverresborg nylig gjennomført prosjektet «Innvandrerbutikker i Trøndelag», med støtte fra Norsk kulturråd. Prosjektet har fokusert på immateriell kulturarv – intervjuer og fotodokumentasjon. Det er i tillegg samlet inn noe arkivalier. Totalt er 14 av de 25 innvandrerbutikkene dokumentert.

En vanlig definisjon av innvandrerbutikk er at det er en moderne variant av «butikken på hjørnet». Butikkene selger billig frukt og grønt, samt varer som er bedre kjent i innehaverens hjemland enn i Norge. (snl.no/innvandrerbutikk). Dette passer bra for de første butikkene i Trondheim. I 1995 skrev Adresseavisen om «tyrkeren i Jomfrugata» Bilal Akmedin. Artikkelen pekte på at innvandrerne har tatt over rollen til kolonialkjøpmannen på hjørnet og der «folk fra alle verdenshjørner kommer for å fylle poser og bager med kjente og mer fremmedartede varer fra tyrkerens hyller» (Uke-Adressa 04.02.1995 gjengitt i Trøndelags historie, bind 3 s. 458).

Prosjektarbeidet viser at definisjonen som passet godt på 1980- og 90-tallet, ikke lenger er dekkende. Vareutvalget i dag er mer sammensatt. Det er langt fra bare frukt og grønt og noen få typer andre matvarer, men et bredt utvalg av varer fra ulike land. I tillegg selges husholdningsartikler, eller «non-food produkter» og varer som tepper, pyntegjenstander og riskokere. Spesielt i butikker med en afrikansk kundekrets har en rekke spesialprodukter for hud og hår. Mange tilbyr et variert utvalg av telefonkort og det er vanlig å drive «Money transfer service» gjennom internasjonale selskaper. For butikkene utenfor Trondheim sentrum, er det særlig viktig med flere bein å stå på, siden de ikke har så hyppige vareleveranser. Noen har derfor kombinert butikkvirksomheten med frisørsalong, systue eller restaurant.

Vareutvalget endrer seg hurtig i takt med etterspørsel. For 30 år siden hadde butikkene varer fra Vietnam, på grunn av den store gruppen vietnamesiske båtflyktninger som bodde i landsdelen. Nå tas det inn stadig mer varer fra Øst-Europa, fordi arbeidsinnvandrere fra Polen og de baltiske landene har blitt en viktig kundegruppe. Med et smil om munnen, sier en butikkeier at han har butikken full av varer han ikke vet hvordan han skal bruke. I takt med at vareutvalget endrer seg, endres butikkinteriøret. Jo da, de små, trange og overfylte butikkene finnes ennå, men de blir mer og mer strømlinjeformede. I flere butikker finnes egne hyller for mat fra forskjellige verdensdeler, og store kjølerom med plass til et bredt utvalg av frukt og grønt.

Ett trekk ved innvandrerbutikker er at de sjelden går i arv. I stedet for å bli overtatt av neste generasjon, selges de videre etter en tid og da til førstegenerasjons innvandrere. Seks av butikkeierne i prosjektet har overtatt en etablert butikk, mens åtte har startet opp butikken selv. Fordi arbeidet i butikken er hardt, ønsker de ikke at barna skal overta. Målet er at de skal få utdannelse og en god jobb.

Butikkene som ble etablert på 1980- og 90-tallet eksisterer fortsatt som innvandrerbutikker, men de har gjerne skiftet både eier, navn og lokale flere ganger. På 1990-tallet etablerte tyrkere butikker i Trondheim, og disse drev samtidig som vietnameserne. I resten av Trøndelag startet butikkene opp tidlig på 2000-tallet, slik som butikkene på Heimdal, Tiller og Namsos. Innvandrerbutikkene endrer seg etter hvilke flyktninggrupper og arbeidsinnvandrere som kommer til regionen.

Med tanke på disse kontinuerlige endringene, var det på høy tid å dokumentere fenomenet «innvandrerbutikker» også i vår landsdel. Ideelt sett burde de dokumenteres igjen om 10/20/30 år, hvis de i det hele tatt finnes da! Prosjektet har vist at samtidsdokumentasjon er viktig og har bidratt til at det finnes noen flere spor etter innvandrere i Trøndelag bevart for framtida. Materialet vil egne seg godt for videre forskning og formidling.

Arkivsenteret på Dora viser frem til jul en utstilling om arkiv, der en også kan få vite litt mer om dette prosjektet.