Tillit var avgjørende for at det norske samfunnet kom seg gjennom spanskesyken for snart hundre år siden. Hva ville skjedd med oss i dag om et svært smittsomt virus som Ebola fikk fotfeste her?
Etter at USA fikk sitt første ebola-dødsfall, uttalte eksperter til New York Times at de har bare kort tid igjen for å hindre massepanikk i befolkningen. Angsten bygger på manglende tillit til omgivelsene. Tillit er en irrasjonell størrelse. Enten har vi tillit, eller så har vi det ikke. Forsvinner tilliten, bryter samfunn og mennesker sammen. Her hjemme ytret den frykten seg som stygge meldinger i kommentarfeltene i nettavisen, da den ebolasmittede legen, Silje Lehne Michalsen kom til Norge. Tillit er en skjør greie.
Forleden sto en ung vestafrikansk mor frem på NRK Dagsrevyen og fortalte at familien hadde forlatt henne etter at hun ble syk. En kunne lese frykten over å være forlatt i hennes øyne, en frykt som ebolaviruset aldri klarte å gi henne.
Sommeren og høsten 1918 rammet spanskesyken Norge. Svært mange ble syke av den alvorlige virussykdommen. Omkring trehundre mennesker døde som en direkte følge av spanskesyken bare på Innherred. Da har jeg regnet nøkternt på det (estimert utifra folketellingen i 1920. Dødelighet 1 prosent).
Det er grunn til å tro at dødeligheten kan ha vært større enn den som er registrert, men at legemangel og følgende underdiagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble statistikkført. Spesielt var dødeligheten stor blant barn og unge voksne menn. Spanskesyken tok livet av omtrent 15000 mennesker i Norge, og rundt 50 millioner på verdensbasis. Spanskesyken var en større katastrofe enn første verdenskrig.
På Stavern gård i Skogn lå min mormor Nelly på elleve år alvorlig febersyk av spanskesyken den bitende, kalde 6. desemberdagen i 1918. På gårdsplassen er tre hester spent for, med kister. I kistene ligger elleveåringens mor, Tale, og min mormors to brødre, Johan og Olav. Ganske svakt kan hun høre det synges med vaklende stemmer: «Nærmere deg min Gud». Hun kan se sterke menn ty til tårene. Hun svelger, og knokene på hendene blir hvite da hun strammer grepet om vindusposten for ikke å falle overende. Alt er så uvirkelig. Liksom i en ond drøm. Bare for dager siden hadde de alle vært friske og raske. Men så hadde feberen og den tunge pusten
Nå var min elleve år gamle mormor både morlaus og farlaus. Halve familien var utryddet av virussykdommen. Spanskesyken fortsatte å herje i Skognbygda over i 1919. Men frykten tok ikke bygdefolket. Familien Mo på Sunde gård kom med mat til de syke. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket den dramatiske tiden på Stavern meget godt. Min gamle mor forteller levende om dette i dag. Hun snakket ofte med Gunelie på Breidablikktunet sykehjem da min mormor Nelly og min morfar Arne bodde der.
Hvor fikk folk som Gunelie Mo og hennes familie slikt mot fra? Det er her flere forhold som kan forklare dette. Først og fremst var døden en kjent gjest i de tusen hjem på den tiden. Barnedødeligheten var stor. En kan nærmest si at barn som ble født i begynnelsen av forrige århundre, ble født inn i et minefelt. Bagatellmessige infeksjoner, som en verkefinger, kunne ta livet av en frisk, voksen mann i løpet av få døgn. Svært mange kvinner døde i barselfeber. Mens de fleste i dag dør etter lengre tids kronisk sykdom, døde man den gang en brå og uventet død.
Men det er en forklaringsvariabel på den omsorg som ble vist fra familien på Sunde gård da krisen rammet Skognbygda som ofte blir oversett i vår sekulariserte tid. På begynnelsen av det 20. århundre var det norske samfunnet gjennomsyret av et kristent trosgrunnlag. Det ga folk en grunnleggende tillit til å leve gjennom storm og stille. De leke kristne på den tiden må ha hatt den kristne barmhjertighetstanken i ryggmargen. Den religiøse tro ga trolig også den styrke som krevdes for å overleve etter at tragedien hadde rammet. Den gang var det verken kriseteam eller folketrygd å støtte seg på.
I vår narsisstiske tidsalder er jeg redd at hele samfunn vil rakne om ebola-viruset hadde etablert seg her. Samfunn ville trolig brutt sammen. Helsevesen, kommunikasjoner og justisvesen hadde kollapset. Fornuften har nemlig sine grenser. Den kan ikke bygge tillit.
Som den gang tidlig på 1980-tallet. Da dukket de første hiv og aids-tilfellene opp her til lands. Smittede opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og i andre sosiale sammenhenger, til tross for at HIV-viruset er ikke-smittsomt, ved vanlig sosial omgang. Henki Hauge Karlsen var den første person i Norge som sto frem for offentligheten med sin HIV-diagnose. Han var blitt sparket fra jobben som bartender ved Papillon restaurant i Fredrikstad etter at det ble kjent at han var HIV-smittet.
I 1987 fikk mennesker med HIV reiseforbud til USA, og det ble først opphevet av Obama for fire år siden. Skulle en slik sosial frykt ramme oss i stort omfang, vil den være mange ganger verre enn de somatiske utfordringene ebola-ville medført for oss. Den vil bli livsfarlig for oss alle.