Den 5.november ble bautaen av Hilmar Alexandersen avduket i Steinkjer, en begivenhet som fornyet nordtrøndernes stolthet og beundring over å tilhøre en landskjent legendes miljø, og beriket av den musikalske arv han løftet.
I kraft av sitt sjeldne talent ble han mer enn bare trøndernes mester som felespiller. Hans særegne tonelag hadde noe ved seg som nådde selv innbarkede hardingfelelyttere i Telemark og på Vestlandet ved søndagskaffen. Det var oppsiktsvekkende, fordi slåttemusikken på fele og hardingfele led av manglende aksept og forståelse, ikke mer enn femti år tilbake i tiden.
Når en person gjenskapes og får evig plass på en sokkel, slik som Hilmar nå troner utenfor Saga kultursenter i Steinkjer, ligger det mange gode grunner og hensikter bak. Takknemlighet og respekt er det første, dessuten vil monumentet ha den egenskap at det gjenkaller minner. Bygdene på Innherred er rett nok beriket av et sjeldent mangfoldig musikkliv, og tradisjonen etter Hilmar føres dessuten videre av unge musikere som tilhører toppsjiktet i norsk felespill.
De musikalske spor etter Hilmar Alexandersen er unike, de handler om en autodidakt felespiller som gjennom et nittiårig liv ga hundrevis av slåtter fornyet kledning. Med sitt sjeldne talent skapte han stemning i hundrevis av bryllup, i Bondeungdomslaget i Steinkjer, og ved mange anledninger hjemme og borte.
Han var den yngste av Karl Petter og Ingeborg Alexandersens åtte barn, og de fleste ble mer enn nitti år. Faren passerte hundre!
I den utpreget musikalske familie pekte Hilmars evner langt forbi det alminnelige.
I femårs alder fikk han hjelp til å spenne felestrenger på en sigarkasse, men faren skjønte hvor det bar, og dro samme året til Trondheim og kjøpte «rett» fele til gutten.
Hilmar ble født i 1902, lærte slåtter og folketoner av moren og faren som trallet og sang. I oppvekstårene var hardingfelespillere fra Telemark på konsertferd, dessuten ble han kjent med store spellmenn som Nils Bakke og Hallvard Ørsal fra Møre-traktene, senere også med Sigbjørn Bernhoft Osa. Dette førte til at Hilmar ble en like fremragende utøver på hardingfela.
Rett nok, de betydeligste år fikk Hilmar fra 1971 og fremover. Det var da Geir Egil Larsen, en av dem som kjente ham best, ba den fremragende trekkspilleren Petter Andreas Røstad om å prøve seg sammen med Hilmar. Møtet var så vellykket at Hilmar slo lag med Røstad og gammeldanskvartetten hans. Han ble med i nærmere tyve år, og deres samspill i bygder, i byer og i radio, fikk ettermæle som det mest suverene i sin sjanger.
Det knyttes rike minner til samværene med Hilmar, for i hans stue på Vammen, bak Egge kirke, lyttet mang en venn og beundrer til det fortryllende felespill. Slåttene etter faren var han særlig glad i, men han fant glede i å tolke mange slags stemninger, fra smektende tangoer via Kreislers fiolinstykker, til dramatiske partier fra berømte fiolinkonserter. Innimellom turnerte han skjemt og alvor slik at det ble vanskelig å vite hva som var virkelighet.
Hilmar Alexandersen var et talent som omtales like ofte nå som da han gikk bort i 1993. Blant mye heder fikk han et dikt fra Hans W.Brimi til sin åttiårs dag, og de siste linjene siteres her:
Ein Myllargut - ein Ole Bull
bar gjennom tida dette tonegull.
Og Jakup Lom og Hilmar med
er greiner på det same kunstnartre.
Likeeins som Jakup Lom
har du Hilmar over tonehavet fått råderom.
Tonar som kjem frå dine strenger
er som vigsla or dine hender.
Og denne vigsla som sjølve kyrkjesakramentet
gav hendene det gudevigde grep på instrumentet.