Den problematiske vellykketheten

Jeg ble nylig konfrontert med et nytt uttrykk da jeg ble bedt om å innlede til en diskusjon om noe som de kalte «Den problematiske vellykketheten».

Jeg følte det omtrent som da jeg skulle skrive stil på gymnasiet: Jeg hadde fått en oppgaveordlyd, skjønte ikke hva den betød, men måtte bare prøve å finne ut av den og gjøre mitt beste. Her kommer stilen:

Hva betyr vellykkethet? Er det noe positivt? Det må vel være det ettersom det motsatte må være mislykkethet. Og det dreier seg altså om lykke og da må det jo være noe veldig subjektivt, så jeg tar utgangspunkt i meg selv!

Det kreves noe av meg for at jeg skal føle meg vellykket. Jeg opplever lykke når jeg har fått gjort noe, men det koster: Jeg gruer meg ofte vilt og vil helst slippe unna, så komplisert er vellykkethet for meg: Men hvis du blir satt i situasjoner som ikke stiller krav og hvor du ikke får gjort noe, er det ikke stor sjanse for å oppnå å føle seg vellykket. Det gjelder. for eksempel hvis du blir påtvunget å miste jobben og bli pensjonist – og det er noe av min begrunnelse for å ville gjøre aldersgrenser i arbeidslivet frivillige.

Ja, men vi kan vel leve på det vi har fått gjort, og slå oss til ro med det? Nei, tiden går og med den vår fortid – og dine spor slettes og må fornyes! Målt med søkemotoren Google går det fort fra hundretusen markeringer til hundre. Vellykkethet synes nemlig i dagens samfunn å være medieskapt – på papir og på ny teknologi. Men vellykkethet kan vel ikke i lengden oppnås og måles med søkemotor? For nå kan jo alle bli fotografert og komme på nettet og på den måten bli gjenkjent og beundret, men som det viser seg, også bli mobbet. De som har opplevd medias bakside ønsker seg ofte tilbake til anonymiteten. Men noen jeg kjenner blir bekymret hvis de ikke får minst 20 mediehilsener hver dag.

Kan vellykkethet deles og oppnås via andre? Ja, det virker slik: Når en nordmann utmerker seg – enten det nå er gjennom sport eller sjakk, opplever mange nordmenn lykke – en slags vikarierende vellykkethet. Men lykken kan være kortvarig. Vi må også betale for nederlagene de andre opplever, og egentlig er vel ikke dette vellykkethet?

Finnes det i det hele tatt noe objektivt mål på vellykkethet? Jo da, vellykkethet kan være knyttet til ting: hus og hage, bil og båt, klær og smykker kan være synlige bevis på vellykkethet. Men også dette kan være dyrekjøpt vellykkethet. Du kan jo komme i disse tingenes vold. Tingene legger beslag på deg og dine tanker og din arbeidsinnsats. Er det ikke heller omvendt, at du må befri deg fra slike bånd for å være vellykket?

Det vi hittil har snakket om er hele tiden vellykkethet knyttet til andres vurdering – som vi speiler oss i. Vi merker oss andres reaksjoner på oss, men kan vi ikke heller lytte til oss selv, det er jo vi som kjenner oss best? Når jeg er tilfreds med meg selv og det jeg gjør, er ikke det da greit? Men også vi forandrer oss. Synet på vellykkethet gjennomgår store endringer fra barndom til alderdom. I øyeblikket har opplevelse av vellykkethet for meg noe å gjøre med hva jeg får gjort i den situasjon jeg er i akkurat nå, men dette er komplisert. Jeg fikk gjort mye mer før, både med hodet og med kroppen, og det gikk så mye lettere. Allikevel tror jeg ikke løsningen ligger i å ta bort utfordringene. Derfor er jeg litt betenkt over at så mange av mine jevnaldrende selger sine hus og hager for å flytte inn i lettstelte leiligheter – uten trapper! Det er jo i trappa ideene kommer, foruten at den gir trening til både muskler og ledd – men ikke fall i trappa.

Selvsagt er det slik at vi alle må tilpasse oss et liv med gradvis reduserte funksjoner på mange områder, men folk kan ofte kompensere funksjonstap med større oppfinnsomhet, visdom og gode hjelpere. Og opplevelsen av stolthet og vellykkethet kan være like stor ved å mestre noe smått – til tross for ditt handicap – som det var å briljere uten. Det kan oppfattes som ufølsomt og frekt å oppfordre mennesker med store plager til å ta i mot utfordringer, men jeg tror at det å mestre en utfordring gir samme opplevelse av vellykkethet, om det gjelder bare å kunne ta på seg den vanskelige skjorta eller å nå opp til det fatet som står høyt oppe i hylla på kjøkkenet.

Finnes det noe «moralsk» mål på vellykkethet? Da kan vi vel ikke komme utenom tro og religion: For den troende må vel vellykkethet være knyttet til de verdier og mål og handlinger som deres religion setter opp.

Det er vanskelig å vurdere vellykkethet hos seg selv og se seg selv utenfra –jeg trenger nok allikevel et speil. Men speilet må holdes av noen som kjenner meg godt, og som kan uttrykke sin vurdering klart og modig med forståelse, men ikke medynk. Min opplevelse av vellykkethet er nøye knyttet til samliv med slike mennesker og deres vennskap: Om de søker kontakt med meg og trives sammen med meg – ja da er «vellykkethet ikke problematisk».