Helseministeren stanser finanseringen av Hysnes Helsefort - prosjektet er for kostbart. Aglen i Adressa kaller det et luftslott. Om Høie har rett får vi først vite om et år – når dørene stenges på helsefortet.
Aglen, derimot, tar feil. Helsefortet har rot i en virkelighet hvor det er et stort behov for mer kunnskap og nytenkning om arbeidsrettet rehabilitering for personer som står utenfor arbeidslivet på grunn av sammensatte lidelser.
Den politiske beslutningen om å opprette Hysnes Helsefort var omstridt. Men behovet for en kunnskapsbasert tilnærming for arbeidsrettet rehabilitering for den største gruppen (de fleste er kvinner) som står utenfor arbeidslivet, burde ikke være det. Tilbudet som ble bygd opp på Hysnes Helsefort tok utgangspunkt i kunnskap om at de fleste som står utenfor arbeidslivet har mer enn én plage, ofte med kombinasjoner av smerter, angst, depresjon og utmattelse.
Plagene kan ha mange årsaker, et dagligliv som halter, et arbeidsliv som er vanskelig å mestre eller de ikke har kommet inn i, eller blitt utstøtt fra. For slike plager og omstendigheter finnes det ingen «kvikk-fiks». Det er nødvendig med tiltak som setter pasienten i stand til å flytte oppmerksomhet fra plager til mestring. Nettopp slik ble helsefortet innrettet. Det tok tid å etablere et kompetent fagmiljø, villig til å tenke nytt om behandlingstilbud og villig til omstilling basert på ny kunnskap om hvilke elementer som fremmer og hemmer arbeidsdeltakelse.
Samtidig var det en forutsetning at det skulle forskes på pasientgruppen og tiltakene. Å starte omfattende studier med rehabiliteringsprogram og helseøkonomiske effektvurderinger med overføringsverdi til andre deler av landet, var også tidkrevende. Oppgaven ble gitt til to fagmiljø ved NTNU, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk (ISB) og Institutt for samfunnsmedisin (ISM). Resultatene om hvilke tiltak som er mest effektive for tilbakeføring til arbeid, bedring av plager og livskvalitet, og til hvilken kostnad, vil foreligge ved årsskiftet 2015/2016. Rehabiliteringskostnadene per pasient skal vurderes opp mot blant annet sykefravær, helsetjenestebruk, livskvalitet og helseøkonomisk gullstandard-evaluering. Dette er informasjon vi venter på, og som Høie ikke ser ut til å være opptatt av.
Forskningen viser så langt at deltakerne tilegner seg mestringsferdigheter og at de endrer fokus fra plager til mestring i løpet av oppholdet. At personer med ulike plager inngår i behandlingsgruppene oppleves som positivt. Likeså at de kan forholde seg til en koordinerende fagperson i stedet for mange spesialister. Å dele erfaringer med gruppen vurderes som viktige i prosessen med å kunne mestre situasjonen de befinner seg i. Når studiene avsluttes vil vi få en overordnet kunnskap om elementer ved tiltakene som krever justering.
Disse erfaringene er viktig for etablering av tiltak og forskning på arbeidsrettet rehabilitering. Målgruppen er sammensatt med hensyn til alder, kjønn, yrke, utdanning, arbeidsforhold, plager, reaksjonsmønstre, familieforhold og sosiale nettverk. Tiltakene er komplekse, og det å planlegge studier som kan avdekke hvilke faktorer som fremmer eller hemmer tilbakeføring til arbeid, er krevende. Det tar cirka 4-5 år å framskaffe kunnskap om tiltak som tilbys på Hysnes Helsefort, noe som illustrerer hvor vanskelig det er å generere tidsaktuell kunnskap innen dette feltet.
Derfor har forskningsmiljøene, med utgangspunkt i vårt eksisterende trygdenettverk, etablert et nasjonalt forskningsnettverk ved flere arbeidsrettede rehabiliteringsinstitusjoner. Det er viktig å ha en større utsagnskraft om hvilke grupper som har effekt av hvilke tiltak. Den skandinaviske velferdsmodellen beskrives ofte som en modell. Men støtteordninger og regelverk ved arbeidsuførhet er ulike. Vi har derfor etablert et forskningssamarbeid med danske og svenske miljø, som begge gjennomfører liknende forskning til de samme målgruppene. Det gir muligheter for å studere hvordan ulike rammevilkår ved arbeidsuførhet påvirker rekrutteringen til arbeidsrettet rehabilitering, og effektene av tiltakene. Disse nettverkskonstruksjonene er enestående innen trygdeforskningen. De sikrer en raskere kunnskapsgenerering og nye hypoteser kan utprøves i en flersentermodell med de fordelene dette innebærer.
Så hva går tapt ved nedleggelsen av Hysnes Helsefort? Rehabiliteringsplassene kan erstattes av andre tilbud. Arbeidsrettet rehabilitering er en vekstnæring, så på tilbudssiden er det ingen grunn til bekymring. Men å la en institusjon som har utdannet fagfolk innstilt på endring og utprøving av nye tiltak, gå tapt, er langt verre og vil ta lang tid å erstatte. Å nedlegge et stort forskningsnetteverk vil sette kunnskapsgenereringen tilbake med mange år. Dette er kostnader som ikke tas med i regnskapet.
Forskningen skal ikke være en del av budsjettet for Helsefortet og finansieres allerede fra ordinære forskningskilder hvor søknader konkurrerer på vanlige vilkår. Men forskningslaboratoriet Hysnes Helsefort er grunnlaget for forskningen. Det virker uforståelig at politiske kjepphester skal stå i veien for kunnskapsgenerering innen et område som mangler kunnskap om effekt av tiltakene som har betydning for så mange mennesker, deres familier, påvirker framtidige generasjoner og som koster milliarder bare i behandlingstiltak per år.