Kronikk fredag 28. november 2014

Hvor ble det av alle jentene?

Vi har deltatt på arrangementer, lest om kåringer og sittet i møter der vi registrerer at jenter blir tilsidesatt, oversett og trakassert.

Saken oppdateres.

Med denne kronikken vil vi ta et oppgjør med denne ukulturen, og gjennom det legge til rette for at vi får et mer likestilt arbeidsliv. Det krever at vi alle tar ansvar ved å anerkjenne og løfte mennesker, uavhengig av kjønn.

«Vi må gå ut fra at IQ er jevnt fordelt mellom menn og kvinner – så hvorfor er da makta skjevt fordelt?» Sitatet kommer fra lederen i Næringsforeningen i Trondheimsregionen. Gjennom egne refleksjoner og diskusjoner kommer vi fort fram til at skjevfordelingen handler om forventninger, holdninger og tolkninger. Og det handler om kultur – en kultur som ikke gir samme grad av anerkjennelse til kvinner. Når vi først anerkjenner hverandre, på den måten som faller oss naturlig, når kvinner roser kvinner, ja så blir det sannelig feil det også.

Vi har hørt et sted at kvinner er bedre til å dele, skryte og anerkjenne på generell basis. Uavhengig av hvilket kjønn de løfter. Hos menn sitter det litt lenger inne. Er det der forskjellen ligger?

Vi reagerer når kvinner blir oversett i situasjoner der de burde vært likestilt med menn. Her er noen eksempler som illustrerer vårt poeng.

I sommer skrev Adresseavisen en god og betimelig kommentarartikkel fra et uformelt nettverkstreff for næringslivsledere og politikere. Journalisten viser til at det er nyttig for allmennheten å vite hvem som møtes, og hvor og hvordan det skjer. Samlingen fant sted på Frosta under tema Kraftsamling for Trøndelag. Det viktigste formålet her var «å bygge relasjoner, allianser og kanskje også felles oppfatninger om viktige samfunnsspørsmål». Oppsummeringen og refleksjonen fra artikkelforfatteren var god. Men i faktaboksen på høyre side av artikkelen navngir han noen av deltagerne – altså hvem med kraft – som deltok. Her nevner han 14 mennesker – hvorav én av dem er kvinne. Vi vet med sikkerhet at det var flere kvinnelig ledere i posisjon med handlekraft som deltok på arrangementet, da initiativtakeren er svært bevisst og ikke skiller på kjønn.

Vårt neste eksempel overrumplet oss. Det handler om vårt største næringsarrangement i Trøndelag – Manifestasjonen – som arrangeres årlig av Næringsforeningen i Trondheimsregionen. I en annonse i forkant av arrangementet var det listet opp, i form av bilder, en oversikt over 20 foredragsholdere på Manifestasjonen – hvorav kun to var kvinner! Vi forventer en jevnere fordeling på kjønn av formidlerne på en så viktig konferanse, selvsagt med utgangspunkt i at, for det første, de har et budskap som treffer på tematikken og for det andre, det skal formidles på en god måte.

Vi kan heller ikke glemme saken hvor flere kvinnelige politikere fikk seksuelle kommentarer fra menn i og utenfor bystyresalen tidligere i år. Noe som ender med at de berørte, og flere med dem, er bekymret for at de kvinnelige politikerne i bystyret ikke tør å ta ordet i bystyresalen, fordi de frykter konsekvensene. Sånn vil vi ikke ha det. Det har en direkte konsekvens for demokratiet vårt.

Vårt siste eksempel. I E24s kåring av unge talenter fra Midt-Norge finnes det ingen kvinner. Ingen. De eksisterer, vi vet det, og de må også løftes frem i det lyset de fortjener.

Vi har flere gode eksempler, men noen er så grove og kan knyttes direkte opp mot hendelser som er gjenkjennbare, og så tøffe er vi ikke at vi utleverer disse personene. Men la det være sagt – det handler om å etablere en kultur for å anerkjenne begge kjønn på like premisser.

Under en debatt på NHOs innspillskonferanse for Trøndelag i høst, gjorde en av debattantene, en politiker fra Nord-Trøndelag Fylkeskommune, et poeng utav at det stod fire kvinnelige ledere på scenen. En fylkesråd, en ordfører, en direktør og en fylkesdirektør. Vertskapet var kvinner og fasilitatoren likeså. Det var menn på scenen også, men sammensetningen var neppe tilfeldig – den var frisk og gjennomtenkt.

Vi har mange kompetente kvinner i regionen som blir satt på sidelinjen når avgjørelser skal tas, budskap skal formidles og når anerkjennelse gis. Vi skal ta ansvar for å spille oss selv, og hverandre, inn i prosesser der vi kan påvirke og ta ordet.

Vi skal bli bedre på å rekke opp hånda og kreve vår naturlige plass i ordskiftet. Det krever selvtillit. Selvtillit kommer som et direkte resultat av anerkjennelse og ansvar.

Kompetente kvinner i regionen må anerkjennes og løftes. Utnevnelser og priser er fint, men hva med de kvinner som kontinuerlig strever med å utvikle seg selv og sine medarbeidere for å nå resultater? De som jobber i miljøer med etablerte hersketeknikker, inngrodde holdninger og manglende vilje til endring? Hvordan sørge for at flere menn får øynene opp for de kvinnelige ressursene de omgir seg med?

Hurra for de kvinnene, vi kjenner mange av dem selv om de nødvendigvis ikke figurerer i mediene med stor hyppighet. Du som er mann, oppsøk dem og ta ansvar!

Vi avslutter vår refleksjon og meningsytring med et enkelt og sosialt eksperiment: Hvis du leste denne kronikken på oppfordring fra noen så stiller vi deg ett enkelt spørsmål: «Var det en mann eller en kvinne som kom med oppfordringen»?

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?