Elg i berg

På en loddrett bergflate nær husene på gården Stykket og mindre enn ti meter fra den gamle veien herfra til Stadsbygd oppdaget han et helleristningsfelt som til da hadde vært helt ukjent. Den gang var området mellom veien og berget dekket av et tett kratt som gjorde at det ikke var innsyn mot berget.

Stykketristningene viste seg å være enestående i Trøndelag. De fleste figurene forestiller elger. Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i minst full størrelse. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig. Like nedenfor finner vi to bein, men disse passer ikke anatomisk sammen med hodet og tilhører trolig et annet dyr. Kanskje var to personer i arbeid med å lage et stort bilde. Den ene begynte med hodet, den andre med beina. Men etter hvert som arbeidet skred frem, ble det oppdaget at de to delene ikke passet sammen.

Like til høyre finner vi to mindre elger, som delvis er tegnet over hverandre. Furene er grunne, men under gunstige lysforhold trer de tydelig frem. Den minste er av størst interesse. Dyret står vendt mot høyre, men hodet er bøyd tilbake, slik at det vender i samme retning som de andre dyrene, det vil si utover langs fjorden. På en liten bergflate for seg selv litt til venstre, finner vi en liten elgfigur som vender mot høyre – mot de andre figurene. Litt til høyre for resten av dyrene er en liten figur, som trolig forestiller en hare.

Ristningene på Stykket er spesielle fordi de er så naturalistisk tegnet. Dyrenes omriss kommer klart og tydelig frem. Andre detaljer er ikke tegnet. Slike helleristninger finnes det få av Norge, og da bare noen få steder – de fleste i nordlige del av Nordland fylke. Stykketfeltet er likevel ikke det eneste i området rundt Trondheimsfjorden.

Det vanlige er at helleristningsdyrene er tegnet stillestående sett fra siden med ett forbein og ett bakbein, noe som gjør at de ofte kan virke stive og uten tegn til bevegelse. De to frittstående beina på Stykket har derimot tilhørt et dyr som var i bevegelse. Dyret med tilbakebøyd hode står også stille, men hodet viser at det også er i bevegelse. Slike dyr med tilbakebøyd hode var tidligere bare kjent fra ett felt med helleristninger på Leiknes i Tysfjord. Stykketfiguren er bare en av fire kjente slike ristninger i Norden og er enestående sør for Polarsirkelen.

Ristningene på Stykket er ett av fire felt med store, naturalistiske ristninger i Trøndelag. Til denne trøndelagsgruppen må vi også regne en enslig elgfigur på Bogge i Nesset i Romsdal. Denne står sammen med mange mindre og mer skjematiserte figurer. Gården Stykket ligger på neset der det forholdsvis trange innløpet til Trondheimsfjorden åpner seg opp mot Strindfjorden. Dette fjordbassenget deles i to av Frostaneset. Så langt er Stykket det eneste feltet med slike ristninger som er kjent langs ytre del av fjorden.

Drar vi videre innover til indre del av Strindfjorden, finner vi tilsvarende ristninger på Berg i Verdal. Disse ligger midt i et boligfelt der det på begynnelsen av 1970-tallet ble påvist ristninger flere steder, men dessverre først etter at husene var bygd. Feltet på Berg er antakelig det største med slike ristninger i Trøndelag, men på grunn av beliggenheten inne i flere villahager, har det aldri blitt undersøkt i sin helhet. Her gjemmer jorden mange overraskelser.

Det neste feltet med slike ristninger finnes på Bardal på nordsiden av Beitstadfjorden, som i dag danner det innerste bassenget i Trondheimsfjorden. Det store Bardalfeltet, som har vært kjent siden 1890-tallet, er et av de største og mest interessante helleristningsfeltene i Trøndelag. Her ble det laget helleristninger gjennom flere tusen år, fra sein eldre steinalder til eldre jernalder (fra 3000-4000 år f.Kr. til tiden omkring Kristi fødsel). Mange av de seinere ristningene er hogd over de tidlige, blant annet er store båtfigurer fra tidlig bronsealder plassert tvers over noen av de største dyrefigurene. Disse ser alle ut til å forestille elger. Dessverre er furene i dag sterkt forvitret og vanskelige å se.

Det fjerde feltet ligger ved Snåsavatnet like ovenfor den nederste fossen i Bølaelven. Her finner vi den mest kjente av alle slike ristninger, Bølareinen, som har vært kjent siden begynnelsen av 1840-tallet. Frem til omkring 2000 år f.Kr. dannet Snåsavatnet det innerste bassenget i Trondheimsfjorden, skilt fra Beitstadfjorden av et langt og smalt, strømfylt sund.

Det viser seg altså at hvert av de store fjordbassengene som tilsammen danner Trondheimsfjorden hadde et felt med store naturalistiske helleristninger. Dette var trolig de første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten. Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, fra fiskeplass til fiskeplass og fra fangststed til fangststed. På denne tiden ser det ut til fangstfolkene også begynte å bli mer bofaste; de oppholdt seg lengre på enkelte boplasser.

Disse første helleristningene kan trolig ses i sammenheng med denne omleggingen i levemåte. De markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden nå var tatt i bruk. Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap – det egentlige Trøndelag. Helleristningsfeltene som er beskrevet her, kan være de aller første markeringene av ur-trøndernes tilstedeværelse i området.