Femti år siden Martin Luther King fikk Nobels fredspris.

En legende: Martin Luther King var den ledende skikkelsen i svartes borgrettighetskamp i USA, frem til hans død 4. april i 1968. Her sammen med sin kone Coretta Scott King ved Nobelmiddag i Oslo i 1964. Bildet er del av utstillingen på Martin Luther King Museet i Atlanta, Georgia.

Askebegrene på rom 307 på The Lorraine Motell i Memphis er fortsatt fulle, de er helt overfylte. Det er sigarettene Martin Luther King røkte i timene før han ble drept 4. april i 1968. Jeg kan se dette igjennom en vindusvegg inn til motellrommet hans, på det som nå er The Civil Rights Museum i Memphis. Motellet inngår som en del av museet.

King sto ute på balkongen da han ble skutt med enkelt kule fra et badevindu tvers over gaten. En småkjeltring ved navn James Earl Ray ble senere tatt for drapet, men teoriene om at det var amerikanske myndigheter som sto bak, har levd hele tiden siden.

Martin Luther King var forhatt, men også elsket. Fire år etter at han fikk Nobels fredspris i Oslo var han den absolutte leder for de svartes borgrettighetskamp i USA. The Civil Rights Act ble vedtatt i 1964, men jobben var ikke gjort for King. Typisk nok var han denne aprildagen i Memphis for å prøve å få til en løsning på den langvarige søppelarbeider-streiken.

Det var en annen streik som brakte ham inn i rollen som borgerrettighetsleder. En lørdagsnatt i desember 1955 ble han som fersk pastor i Montgomery, Alabama, spurt om han kunne lede et religiøst nettverk som skulle organisere en busstreik mandag morgen.

King sa ja.

Bussene i Montgomery hadde lenge hatt et raseskille. Det foregikk på den måten at de svarte måtte holde seg bakerst i bussen og alltid reise seg for hvite. Torsdag 1. desember nektet Rosa Parks å vike sete for en hvit passasjer. Politiet kom og hun ble arrestert. Det ga den endelige gnisten til de svartes boikott av bussystemet i Montgomery. Aksjonen varte et helt år, med den unge presten som leder.

–Jeg tenkte på Emmet Till, da jeg nektet å reise meg, sa Rosa Parks. Emmet Till var en ung svart gutt som ble drept samme sommer i Missipippi. Han var en bygutt på besøk fra Chicago og ville tøffe seg inne på landhandelen. Han plystret etter en hvit kvinne, den unge kona til innehaveren. Slikt gjorde ikke en svart guttunge. Det var helt uhørt. Natta etter ble han kidnappet av tre hvite menn hjemme hos onkelen, drept og kastet i Tallahatchie-elva. Gjerningsmennene var kjente, men i rettssaken ble de frikjent av en helhvit mannlig jury. De brukte bare en time på å avgjøre saken. Da han ble funnet, hadde Emmet ligget lenge i elva, men hans mor insisterte likevel på åpen kiste. Historien om Emmet og bildene av den maltrakterte unge svarte gutten skulle dramatisk forsterke raseriet i rettighetskampen.

Når jeg står ved den forfalne butikken der Emmet plystret, slår det meg veldig sterkt at dette hendte for relativt sett kort tid siden. På Stemmerettsmuseet i Selma har de utstilt en figur i full Ku Klux Klan mundur. Jeg kan huske sort-hvitt bildene i avisene av disse underlige «spøkelsene» som brente kors og hatet svarte. Jeg kan også huske at vi på Strindheim skole lærte en negro-spiritual, som det het den gangen, den het «Strange fruit hanging in the trees» Den handlet om svarte døde kropper som hang i trærne. Jeg har et minne om dette som helt uforståelig.

I perioden 1890 til 1930 i USA ble over 3000 svarte mennesker lynsjet og drept. Knapt noen ble straffet. Dette var drap uten lov og dom. Svarte var annenrangs borgere, på alle måter. Skoler, restauranter, toaletter og busser var segregert. På det imponer-ende Rosa Parks-museet i Montgomery kan man høre lyden av kjefting inne på kafeteriaer når svarte etter hvert begynte å kreve sin plass.

Episoden hvor Rosa Parks nekter å reise seg, er livaktig dramatisert inne i en buss. Det er spennende å føle den sjokkerte stemningen som brer seg, idet hun blir sittende.

Dette er bakteppet da Martin Luther King ble en lederskikkelse. Han var karismatisk, en oratorisk begavelse og kontroversiell. Hans budskap var ikkevoldelig protest, sterkt inspirert av Gandhi.

Det var omstridt blant hans egne. Flere av de andre svarte lederne mente at King ikke var kampvillig nok. Begivenhetene ved Edmund Pettus Bridge i Selma, Alabama illustrerer dette. Etter «Bloody Sunday» var politiet i ferd med å jage vekk demonstranter med køller og glefsende hunder. King oppfordret da de svarte til å knele og be.

Marsjen mot Washington i 1963 ble et vendepunkt. Det var der han holdt talen «I have a dream» fra trappen på Lincoln-monumentet. Det var kanskje det mest dramatiske øyeblikk i hans politiske liv, selv om han ble arrestert 30 ganger.

Martin Luther King-museet i Atlanta er naturligvis en hyllest til ham. Her er nylonskjortene, slipsnålen, bibelen og «Aramis» herreparfyme som han alltid brukte. Han hedres, men ikke som en helt, mer som en del av en bevegelse.

I anledning 50-årsjubileet er det utstilt store bilder av han og kona Coretta i gallaantrekk på Nobelmiddag i Oslo. Prisutdelingen i Oslo får en viss oppmerksomhet, men Nobel-talen hans er ikke blant dem som vises på skjermene i museet. Den ble aldri noen berømt tale. Ikke på grunn av innholdet, men fordi den ble fremført nokså mekanisk og uten hans vanlige sterke engasjement. Hvorfor? Kanskje var han preget av det formelle og publikum skulle jo heller ikke oppildnes til handling.

Martin Luther King var den yngste fredsprisvinneren noensinne da han fikk prisen i 1964. I sin tale på pristildelingen, sa Nobel-komiteens formann Gunnar Jahn: «Martin Luther King har vist at ikkevold kan brukes som instrument for å nå frem». Fire år senere døde King av en voldshandling på balkongen på The Lorraine Motell i Memphis, en opprører falt for fred.