«Fred er ei det beste, men at man noget vil», sa Bjørnstjerne Bjørnson. Og mange av oss stemmer tilsynelatende i, der vi i disse førjulstider farer rundt og sprenger både blodkar og husholdningsbudsjett.
Jula varer kanskje ikke helt til påske, men starter lenge før hagemøblene er satt bort og klokken stilt tilbake til vintertid; løvet henger ennå på trærne når reinsdyret Rudolf og han venner inntar vindusutstillingene, ikledd grønne og røde cashmirgensere og coole nordpolariserte solbriller.
Gull glitrer etter salgstallene å dømme med ekstra glans i desember, og årets nylanseringer av smartdingser vi knapt kan leve uten, går unna som varmt julebrød. For gullsmed-, elektronikk- og flere andre bransjer utgjør julehandelen en vesentlig del av den årlige omsetning og kan være hele 2,5 til 3,5 ganger høyere enn ellers i året.
Siste år desemberhandlet vi i gjennomsnitt for rundt 10000 kroner, til sammen 50 milliarder kroner. Over tre ganger så mye som staten brukte på helse- og omsorgssektoren i tilsvarende periode.
I en verden full av krig og nød, og med vår egen hverdag full av dårlig samvittighet, uendelige ToDo-lister, og stadig flere selvpålagte krav til vellykkethet og tilstedeværelse på alle områder, vil vi så gjerne at jula skal være en lomme av ro og tilfredshet. En tid til å ta vare på oss selv, våre kjære og andre som vi eventuelt rekker våre nystrøkne juleenglevinger ut til.
Forretningsstanden vet hvor skoen trykker, og dytter oss vennlig i retning kassaapparatene ved å servere oppskriften på julekos i alle kanaler. Vi vasker rundt og pusser opp, bygger ut og rekker over det ene julebordet etter det andre, hvor man risikerer å falle, ikke bare mellom to barkrakker, men også ut av forhold og inn i skilsmisser. Mange av oss er så slitne når jula ringes inn at den etterlengtede julefreden knapt rekker å senke seg før det er tid for å bære ut juletreet.
Vi burde kanskje ta lærdom av den utrydningstruede arten som med hvilepuls og kaffekopp sitter foran peisen og strikker selbuvotter og sokker over en lav, hjemmesnekret tresko. Eller produserer broderte julekort med den ene hånden, og tryller frem kakemenn og -koner av alle raser og trosretninger med den andre.
I hvert fall er det på tide å resignere en kakesmule. Det har man gjort i en familie vi kjenner. I et hus hvor døren alltid er åpen og mottakelsen alltid varm, kjøpes gaver for en stor del gjennom ideelle organisasjoner eller gis i form av gavekort på opplevelser som ikke nødvendigvis trenger å koste noe.
Julebakst og -vask tas etter lyst- og innfallsmetoden. Det samme gjelder produksjon av julepynt. De hjemmelagede juleenglene oppnår riktignok sjelden særlig likhet med sine overjordiske forbilder og ender ofte opp med en hårpryd som er en ikke helt vellykket blanding av rastafletter og flekkvis skallethet. Til gjengjeld er sjarmfaktoren høy.
Pepperkakedeigen blir egenhendig kjøpt på et kjent, større varehus, men av den tilsynelatende ubegrensede mengde deig som blir skaffet i hus, er det bare en liten del som faktisk opplever å bli omgjort til melispyntet antropologi og zoologi. Deilig er deigen, førjul er førjul og kos prioriteres foran perfekt (ferdig)stekt julebakst.
Levende lys brukes for det de er verdt, både når det gjelder kos og kamuflering av hybelkaniner. Talglys spres utover det ganske hus, og driver også englespillet, som går og går selv om det aldri kommer til døra. I vinduskarmene, på alle bord, i reoler og på hyller lyser det. Ingen krok er mørk, intet øye tørt. Det siste muligvis forårsaket av kombinasjonen julekos og stearin-os.
Både utendørs og innendørs dekorerer man etter lys-t-metoden, med lenker av elektrifisert julestemning. Små, manisk-depressive julelyspærer blir sjekket om de virker som de skal. Spenning blir målt, gnistene står over bordet, og sikringene tar seg i forventningsfull julespenning flere runder rundt enebærbusken.
For det er nettopp det førjulen handler om: Spenning og forventning. Uansett alder blir vi alle i førjulstiden litt små igjen. Noen lengter tilbake til sin barndoms jul, mens andre drømmer om en jul de alltid har ønsket seg, men aldri har opplevd. En jul der alt ånder av julefred og fordragelighet, velduftende julemat og onkels årlige Havana-sigar.
Den gode julestemningen handler ikke om penger, prestisje eller prestasjoner. Det handler om å senke skuldrene og bare være sammen. Det være seg familie, venner, eller noen vi inviterer inn i varmen. Det vi så lett tar for gitt, er for mange uoppnåelig, og jo koseligere vi har det i det varme skjæret fra julelysene, jo kaldere kan det føles for piken med svovelstikkene som står utenfor og kikker inn.
Delt glede er dobbelt glede, det gjelder også julegleden. Hvordan vi deler eller hvem vi deler med, kan være så forskjellig. Om det er ved å gi alternative julegaver, invitere folk hjem i vår egen julesfære, putte penger i julegryta til Frelsesarmeen eller «Gled noen som gruer seg til jul» ved å sende sms «Glede» til 2490.
Alle må finne sin egen vei, både i adventstiden og ellers. Noen engledryss med ro og fred, en revidert fordelingsnøkkel for julebudsjett og nye måter å tenke på kan imidlertid hjelpe oss til å ta valg som gjør ikke bare oss selv, men mange flere i stand til å nyte og sette pris både på pepperkakedeig og dagen i dag. Begge er here today, gone tomorrow.
Ha en fin førjulstid!