Det er advent. Lys tennes og lys trenges. Det kjennes ikke minst her i Longyearbyen på 78 grader nord. Ute er det knapt forskjell på natt og dag. Men inne brenner lysene og julen nærmer seg, høytiden med det paradoksale budskapet om hellig nærvær og fred på jorden.
To hendelser i høst fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått. Den første har norske medier nærmest forbigått i stillhet. Det er underlig på bakgrunn av den engasjerte debatten vi har hatt i Trondheim og resten av landet om radikal islamisme. Mange har hevet stemmen og fremhevet viktigheten av å ta avstand fra den brutale terrorideologien som IS representerer, og flere har etterlyst tydeligere tale fra representanter for de muslimske miljøene. Klar tale mot krenkelser av menneskeverdet og misbruk av religionen er uten tvil viktig, og religiøse ledere har et særlig ansvar. Dette har mange erkjent, og de har tatt ansvaret.
I slutten av september gikk mer enn 120 muslimske lærde fra hele verden sammen om et åpent brev til «fighters and followers» fra den Islamske Staten. Brevet er skrevet på arabisk og oversatt til engelsk. Med grundige henvisninger til Koranen plukker de den ekstreme voldsideologien fra hverandre bit for bit. I en oppsummering på 24 punkter heter det blant annet: Det er forbudt i islam å drepe uskyldige. Det er forbudt i islam å skade eller mishandle kristne. Det er forbudt i islam å nekte folk å konvertere. Det er forbudt i islam å nekte kvinner rettigheter. Det er forbudt i islam å tillegge Gud onde handlinger.
Dette initiativet fortjener vår oppmerksomhet. Det representerer nettopp den stemmen mange har etterlyst. Det er en viktig stemme til rett tid. For vold og hatkriminalitet kan ikke ties ihjel. De må bekjempes gjennom kunnskap, åpenhet og modige oppgjør.
Den andre hendelsen er enda ferskere. I november ble Jerusalem rystet av en ny tragedie, et brutalt angrep mot en synagoge mens mennesker var samlet i bønn. Dagen etter hendelsen møttes religiøse ledere på stedet der terroristene drepte fem uskyldige. Kristne, muslimer og drusere stod side om side med lederen for den jødiske menigheten, som et tegn på solidaritet og med en sterk appell om fred og religionsfrihet.
«Vi har kommet som religiøse ledere til et sted for bønn og derfor til et hellig sted,» sa den latinske patriarken Fouad Twal. I nærvær av internasjonal presse, sørgende mennesker og redde naboer fordømte de voldshandlingene og alle former for terror utført i religionens navn.
Møtet mellom religiøse ledere utenfor synagogen i Øst-Jerusalem er eksempel som gir håp. Angrep på ett hellig sted rammer flere enn den menigheten som blir angrepet. Det rammer alle hellige steder. Det rammer alle troende mennesker. Alle som ber. Det rammer alle som kjemper for forsoning og rettferdighet.
I dagene som kommer vil kristne og jøder over hele verden forberede feiringen av jul og hanukkah, høytider der lyset og håpet er sentrale elementer. I en urolig tid, mens frykten råder i det Hellige landet der Jesus ble født, bør media og privatpersoner løfte fram gode eksempler på mot og små og store tegn som gir håp.
Gjennom organisasjonen «One World in Dialogue», som startet i Trondheim for ti år siden, har jeg erfart at kunnskap og vennskap på tvers av religiøse grenser er nøkkelen til gjensidig forståelse og respekt. I arbeidet med retningslinjer for hellige steder har vi møtt modige mennesker innenfor alle religioner. Mennesker som viser vei og bidrar til fred. Mennesker som står rakrygget for det de tror på. Dialogens mennesker. Forsoningens mennesker. Religiøse ledere har uten tvil et stort ansvar. De som tar ansvaret på alvor fortjener vår helhjertede støtte.
Det er advent. Lys tennes og lys trenges. I mørketida langt mot nord dukker Rolf Jacobsen opp med det vakre diktet som han kalte «Bare tynne nåler». Det får bli mitt adventsdikt, mitt adventshåp og min adventshilsen:
Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det.
Mørket er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
i en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.