Frykter for lokal-demokratiet

Statsråd Jan Tore Sanner er bekymret for småkommunens demokrati. Bakgrunnen for Sanners frykt er at fagmiljøene er for små slik at inhabilitet ødelegger for objektive vurderinger i enkeltsaker. Små kommuner har et gjennomsiktig administrativt og politisk miljø. Dette bidrar til åpenhet rundt eksisterende relasjoner og tilknytninger.

Dette øker folks tillit til at avgjørelser blir vedtatt og fattet på en forsvarlig og upartisk måte. I en større kommune, med flere innbyggere, vil det være færre som kjenner eksisterende relasjoner. Det at vedtak fattes på lavest mulig nivå, og nærmest mulig dem vedtaket angår, gir god oversikt og utgjør en mer effektiv bruk av tilgjengelige ressurser. Nærhet til politikken gir dessuten mulighet for økt engasjement hos lokalbefolkningen og er således positivt for det lokale folkestyre.

Dette støttes av KS rapporten «Kommunestørrelse og lokaldemokrati» (2014).

Å løse lokale utfordringer gjennom dugnad har vært, og er, viktig for mange deler av samfunnet. Frivillig arbeid gjennom dugnad er avgjørende for at mange idrettslag, nabolag og grendelag klarer å få løst konkrete oppgaver uten store utgifter. Her har også kommunene bidratt og spilt en viktig rolle. Eksempler kan være utlån av teknisk utstyr, maskiner og redskap. At kommunene viser fleksibilitet og bidrar til uformell samhandling er viktig da samfunnsutviklingen i småkommuner er avhengig av lokale initiativ og kreative prosesser. Oversiktlige kommuner med gode møteplasser, samt nærhet mellom rådhus og befolkning styrker grasrotdemokratiet.

Regjeringen mener også at interkommunalt samarbeid er udemokratisk. Det viktigste i denne sammenheng er imidlertid at kommunestørrelsen er helt uavhengig av hvordan man utøver eierstyringen og antall interkommunale selskap man deltar i. Det viktigste er kommunens vilje til å gi best mulig tjenester til innbyggerne. Min erfaring som lokal- og regionalpolitiker viser at samarbeid gir større påvirkningskraft overfor fylke og stat. Det gir lokalpolitisk slagkraft gjennom fellesbeslutninger og fører til mindre konkurranse mellom enkeltkommuner i regionen. I sluttrapporten fra ekspertutvalget for kommunereformen konkluderes med at kommuner bør ha en minstestørrelse på 15000–20000 innbyggere for å tilføres nye oppgaver. Ved større oppgaver som for eksempel videregående opplæring må de ha innbyggertall på over 100000. Legger vi til grunn dagens krav og føringer for nye oppgaver vil mange kommunesammenslåinger ikke klare å nå disse innbyggertallene. Vi kan da ende opp med mer statlig styring eller nye kommunale samarbeid.

Erfaringene fra kommunereformen i Danmark understøtter dette og viser at selv store kommuner må samarbeide etter reformen. Danskenes reform har også medført sentralisering av offentlig tilbud, samt en halvering av antall folkevalgte.

Det er dessuten opprettet over 6000 nye administrative stillinger. I et langstrakt Norge vil disse resultatene forsterkes. Den «lokale lokalpolitikeren» kan forsvinne og prinsippet om at avgjørelser bør tas nærmest mulig folket kan stå for fall. Vi vil også få lengre avstand mellom dem som mottar og de som yter tjenestene. Dette kan igjen gi en opplevelse av økt byråkrati.

Regjeringen vil også slå sammen småkommuner for at de skal få større fagmiljø og derigjennom yte bedre tjenester. Fafo-rapporten «Kompetanse i kommunene», viser at små kommuner ikke har større kompetanse- og rekrutteringsproblemer enn store. Altså at det ikke er systematisk forskjell etter kommunestørrelse. Dette kan kanskje eksemplifiseres med Rindal kommune med sine 2046 innbyggere som fikk Europarådet pris for godt styresett i 2014. Rindal ligger på topp i landet når det gjelder innbyggernes tilfredshet med tjenestetilbud og lokaldemokrati. Et annet eksempel kan være Høylandet kommune, med 1257 innbyggere, som i 2014 gikk til topps i Kommunal Rapport sitt Kommunebarometer. Småkommunen scorer høyt både på grunnskole, pleie og omsorg, barnevern, helse, økonomi og nærmiljø.

Tradisjonelt har bibliotekene, på lik linje med rådhus, samfunnshus og skole, fungert som lokale møteplasser og bygget opp under både integrering, offentlige samtaler og helsefremmende liv i distriktet. Sammenslåing av kommuner vil gi færre bibliotek, grendeskoler og rådhus og således redusere antall demokratiske arenaer i nærmiljæene.

For å bøte på et slikt demokratiunderskudd ved kommunesammenslåinger foreslår Regjeringens ekspertutvalg å etablere lokale utvalg. Uten reell politisk makt kan nærdemokratiorganene imidlertid fort oppleves som lite nyttige og uten slagkraft. Dessuten må lokallagene, med eller uten makt, forholde seg til at det er kommunestyret som til slutt fatter endelig vedtak. I sum vil dette medføre mindre interesse og engasjement fra lokalbefolkningen. Spørsmålet om kommunesammenslåinger handler derfor i bunn og grunn om hva slags Norge vi skal ha i framtida? Små kommuner kan i større grad enn store gi muligheter for politikk og aktiv deltakelse i politikken. Storkommunene kan fort ende opp med mer teknokrati og byråkrati. En ny reform kan derfor endre balansen mellom lokalt selvstyre og økt kommunalt og statlig sentralstyre. Vil staten styrke kommunene ytterligere, samt beholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, er det både billigere og mer effektiv å bygge laget lokalt enn å endre grensene på kommunekartet.

Lokalsamfunnene bør få tillit til å bestemme dette selv.