Kan arbeidet til nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser gi økt mening til arbeidet med å løse gåtene om kroppslig balanse?
I mange år har jeg vært med på å sette kroppslig balanse under lupen. Balanse er ingen selvfølge. Den sikres best når vi tar en viss regi på å reise oss opp til en trygg vertikal posisjon klare for å gå mot et mål. Det betinger at vi gjør det i et bestemt mønster. Ikke rart jeg spisset ørene da jeg hørte om sekskanten som rottene til nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser systematisk beveger seg i for å ta regi på leting etter mat. Kan deres oppdagelser gi økt mening for vårt arbeid? Er bevegelser i visse mønstre en brikke til å forstå mer av hvordan også menneskehjernen jobber?
Min nysgjerrighet ble altså pirret fordi jeg i 14 år har prøvd å finne mer ut av sammenhengen mellom kroppslig balanse, hukommelse, oppmerksomhet og læringsevne hos mennesker. Fysioterapeut Kirsti Leira og jeg har hjerneforsker Per Brodal som vår mentor. Han er en yngre kollega av ekteparet Moser sin hovedmentor Per Andersen. De bruker rotter når de «går inn i» hjernen for å drive avansert grunnforskning. Vi har tålmodige pasienter når vi prøver ut ulike bevegelser i balansens tjeneste. Per Brodal har hele tiden belyst våre erfaringer fra sitt nevrovitenskapelige ståsted. Langsomt har vi utviklet det som nå heter læringsorientert fysioterapi. I forhold til Mosergruppen befinner vi oss selvsagt på et beskjedent plan, men det er intet hinder for å se om deres funn kan bidra til å forstå bedre våre erfaringer.
Tallet 6 er interessant. Jeg forstår det slik at rottene beveger seg i faste mønstre, der 6 navigasjonspunkter går igjen i rottenes systematiske mønster for å kunne lete effektivt etter matbiter – rundt og rundt i boksen. Rotta lærer viktig kunnskap. Den vet hvor den til en hver tid er. Her er jeg nå, i stad var jeg der, neste runde blir der osv. Atferden er preget av imponerende kontroll. Innlærte logiske bevegelsesmønstre minimaliserer tilfeldig vimsing hit og dit. Det siste ville gitt større risiko for tap av godbiter som lå strødd utover i boksen. Hjernen prioriter å lære næringsvett, altså overlevelse.
Jeg undrer meg over følgende: Før denne Nobelprisen ble kjent, hadde vi etter mange utprøvinger landet på 6 sekvenser i visse bevegelser der målet er å få kontroll på tyngdekraften. Nøkkeltallet viste seg å være nettopp 6, ikke et oddetall eller 2, 4 eller 8. Kun 6 sekvenser ga god flyt i bevegelsene, del for del. Pasientene får lære disse 6 bevegelsessekvensene i vertikal retning mot tyngdekraften (reise seg opp for å gå mot et mål) og nedover, det vil si med tyngdekraften (senke seg ned for å sette seg). Nødvendige repetisjoner er enkle å ivareta fordi vi reiser oss og setter oss mange ganger daglig.
Nettopp det å bevisstgjøre fornemmelsen av å stå trygt og å bevege seg trygt i oppreist posisjon kan kort forklare hva vi mener med god balanse. Er det mulig at de to nevnte bevegelsene faktisk utgjør grunnmønstre for menneskets overlevelse?
Vi er opptatt av hva som ligger i begrepet læring. Fordi vi tenker at møtene mellom pasient og behandler innebærer læring, prøver vi å skape et lærende miljø i timene. Det innebærer at begge parter lærer av hverandre.
Å slite med en følelse av usikker kontroll over livet kan forstås som at egen læringsevne har gått i stå. Motivet for de fleste som oppsøker helsevesenet er å få hjelp til en positiv endring. Mye kan moderne medisin bidra med, men mange grep kan og bør tas av den som eier problemet. Forutsetningen er at hjernen er lærende.
Spørsmålet hvordan vi lærer å lære er et klokt spørsmål. Å ta regi på balansen i visse situasjoner har vist seg å være en veg å gå for å komme nærmere et svar på dette spørsmålet. Menneskets vertikale posisjon utfordrer balansen. Bevisst balansekontroll framstår som en nøkkel for læring.
For at vi skal lære, må noen betingelser være tilstede. To signaler må treffe et fellespunkt i hjernen så å si samtidig. Det ene forteller konkret når, hvor, hva som skjer. Det andre at oppmerksomheten er rettet mot det konkrete som skjer. Om vi nå bruker det å reise seg opp for å gå mot et mål som eksempel, fyller handlingen de tre første kriteriene. Hva: jeg reiser meg opp, hvor: her på kjøkkenet og når etterspør tiden handlingen tar (ikke hva klokka er). De 6 anslagene sørger for et fast tempo. Slik læres å fornemme hvor lang tid bevegelsen tar fra start til slutt.
Vi er altså nødt til å kunne holde stabil oppmerksomhet over en viss tid for å kunne lære. Mange sliter med å være lett distraherbare. Ved hjelp av en startøvelse lærer pasienten å følge konsentrert et bestemt bevegelsesmønster. Fordi bevegelsen foregår i rytmisk flyt – med 6 sekvenser – blir den både vakker å se på og behagelig å gjøre. Det er påfallende hvordan et slikt mønster faktisk suger oppmerksomheten. Kan det være fordi det vakre og det funksjonelle forenes? Læringen overføres så til selvvalgte steder der det å reise seg for å gå og å sette seg utføres med full konsentrasjon i 6 rytmiske deler.
Siden jeg hørte om det sekskantete mønsteret rottene beveger seg i, har jeg altså ikke fått fred. Jeg tolker oppdagelsen som nok en bekreftelse på at hjernen vil lære visse faste mønstre for å kunne arbeide funksjonelt. Uten faste mønstre virker det som den går opp i «limingen». Jeg har en ukuelig tro på at mønstrene må være mulig å vekke opp. Og tallet 6 er magisk for oss. Spennende!