Vi liker å tro at vi gjør det riktige om vi ser barn som ikke har det bra. Allikevel ser vi gangpå gang at barn sviktes på grunn av manglende handlekraft hos dem som kan hjelpe.
Mediene har det siste året avdekket flere grusomme eksempler på barn som er blitt sviktet av det offentlige. Svikten er også dokumentert i rapporter fra Helsetilsynet. Man har lett etter syndebukker og ristet på hodet. Hvordan kan slike ting skje? Mye av årsaken er manglende samhandling mellom offentlig ansatte. Spørsmålet alle stiller seg er; hvordan kan vi forstå og hjelpe barn som har det vanskelig?
Det er mange ansatte som jobber med barn eller deres foreldre. Det inkluderer helsestasjon, barnehage, skole, SFO, PPT, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, barnevern, fastlege, politi og diverse behandlingstilbud for voksne. Alle disse skal kunne oppdage, beslutte og iverksette tiltak for barn som trenger hjelp.
Ifølge Folkehelseinstituttet er det 450000 barn som lever med foreldre med psykisk lidelse og/eller rusproblematikk. Mange av barna er vitne til eller utsatt for vold og overgrep. I tillegg kan barn lide under skilsmisse, mobbing, foreldre med alvorlig somatisk sykdom og så videre. Dette betyr minst ett barn i hver skoleklasse.
Skole og barnehage er sentrale i å oppdage de utsatte barna. Men det er mange instanser som deler ansvaret for oppfølgingen. Hva hjelper det hvis en barnehageansatt sender en bekymringsmelding til barnevernet, om det ikke følges opp videre? Disse eksemplene er det dessverre mange av. Sentrale stikkord her er tidlig tverrfaglig og tverretatlig innsats.
Fortsatt fremstår hjelpeapparatet fragmentert. Ulike og konkurrerende faglige perspektiver, ulike kulturer, lovverk, direktorater og departementer gjør tverretatlig og tverrfaglig samarbeid vanskelig. I samhandlingsreformen, hvis mål er å forebygge mer og behandle tidligere, ligger det få konkrete føringer på hvordan samhandlingen skal foregå. Her blir ledere viktig i alle ledd. De må etterspørre samhandling, være aktive, bidra til at det planlegges, og følge opp hvordan samhandlingen fungerer.
James Heckman, nobelprisvinneren i økonomi år 2000, har påvist at en investering i barns oppvekst slår børsen mange ganger. I tillegg til økonomi, kommer de menneskelige kostnadene inn. Barn har ikke tid til å vente. Vi må hjelpe familiene så tidlig som mulig for å redusere skjevutvikling.
Helsestasjonen, barnehagene, SFO og skolen er våre største arenaer. På disse arenaene er det forebyggingen mest naturlig bør skje. På skolen må tryggheten være på plass for at læring skal skje. Mange lærere opplever å ha elever med psykiske vansker, men mangler kompetanse til å følge opp. Det blir derfor viktig at lærerne får nødvendig opplæring og hjelp når de ser at et barn trenger noe mer enn vanlig oppfølging i undervisningen.
Tidlig tverrfaglig innsats overfor barn i utsatte posisjoner har hatt positiv effekt i Danmark. Forskningen konkluderer med at barn da får hjelp ett og et halvt år tidligere. Dette skyldes økt kompetanse hos fagfolk, og da særlig hos dem som ser barna i den kontekst de til daglig inngår i. For å få til denne hjelpen må de ulike aktørene jobbe sammen og dra inn foreldrene tidlig. Teoretisk kunnskap må suppleres av praktisk opplæring i hvordan man snakker med barn og familier om sårbare temaer. Ansatte må ha forståelse av sin rolle, som ikke er å finne den «skyldige», men å hjelpe barnet. Det handler om å vite hva de skal gjøre og hvem de kan få hjelp fra. Videre trengs det tverrfaglige team som er lett tilgjengelige i kommunene, og som raskt kan drøfte hvilke tiltak som bør settes inn. Samhandling må vektes høyt, og det må være fokus på å utnytte faglige ressurser.
Det er ikke alltid sånn at vi kan se på foreldre om de har utfordringer som kan være belastende og vanskelig for et barn. Samfunnets største rusproblem er alkohol, ikke illegale rusmidler. Rusingen foregår primært i helgene, i ferier og i høytider. Det tar gjerne lang tid før en person får diagnosen alkoholisme. I løpet av denne tiden, som gjerne innbefatter en hel barndom, blir barna belastet. Tabu betyr «det en ikke skal røre ved. Det som er tabu blir taushetsbelagt. Skam og skyld blir resultatet. Denne skammen rammer ikke bare foreldrene, men også barna. De tør ikke snakke om det som er vanskelig, og får kanskje utredning og behandling for sine symptomer og atferdsvansker i stedet for at man utforsker hva som kan ligge bak.
Utgangspunktet for hjelp må være at foreldrene ønsker det beste for sine barn. Det blir derfor viktig å jobbe med foreldrene, for at de skal kunne se og komme barnet i møte. Barna er både glade i foreldrene sine og sviktet. Ofte kan det være nok at noen anerkjenner deres opplevelse, vet om situasjonen og ser dem. Klarer vi å legge moraliserende holdninger til side og se på funksjon? Klarer vi å møte den rusavhengige forelder med like stor grad av empati som den kreftrammede? Klarer vi samtidig å identifisere oss med barna i like stor grad som de voksne? Et behandlingsperspektiv på den voksne må inneholde et forebyggingsperspektiv for barn. Et forebyggingsperspektiv for barn kan indirekte være til hjelp for de voksne. Med litt hjelp og støtte kan de alle fleste foreldre bli gode nok foreldre.