«Grunnlovsjubileet ble brakt i havn på en særdeles god måte fordi man baserte det på den norske dugnadsånden», hevdet stortingspresident Olemic Thommesen da jubileet offisielt ble avsluttet like før jul.

Bygger vei: Dugnadsånden har alltid stått sterkt i Norge. Bildet viser menn som frakter flere hundre kubikk stein og grus med trillebår for å bygge vei på dugnad på Byåsen i 1967. Foto: Adresseavisen arkiv

I 2004 ble ordet «dugnad» kåret til vårt nasjonalord siden man mente det forteller mest om Norge, men ordets innholdsmessige opprinnelse strekker seg om lag 850 år tilbake.

Forskere mener dugnadens spede begynnelse i vårt land er å finne i noen lover i Frostatingsloven fra 1100-tallet. Det var erkebiskop Øystein i Nidaros (1161-88) som fikk disse nye bestemmelser inn i Frostatingsloven. Blant annet handlet det om at dersom man på en gård ikke har folkehjelp nok så skal naboene tre støttende til, slik at lik kommer i viet jord. Her skjer noe nytt. Tidligere var det ætten som utgjorde ansvarshorisonten. Nå blir stedet utgangspunktet, ikke bare slekt og ætt, og hvor man tar medansvar for hverandres liv sammen med naboer og alle som bor på stedet. Dette vide perspektivet kom med kristendommen. At både eldre og nye fellesoppgaver måtte nedskrives i lovs form, sier noe om hvor ubefestet dette ennå var i det sosiale livet på 1100-tallet. Skrevne lovbestemmelser skaper med tiden nye holdninger som fester seg i folket.

Dugnadens opprinnelse og utvikling i vårt land er tett vevet sammen med særnorske forhold: spredt bosetting med små og avsidesliggende bygder Når hele landet etter hvert ble inndelt i sokn og soknekirkene blir bygget, oppstår et nytt og et enda mer utvidet felleskap. Soknet tok utgangspunkt i menneskets grunnleggende livsløp. Alle skulle på lik linje gis samme muligheter til å komme til kirke ved alle livshøytider, dåp, vigsel og gravferd. Vedlikehold av kirker, kirkeveier og kirkegårder skjedde ved dugnader. Kirkegårdsdugnadene om våren rundt om i hele landet, er fortsatt meget viktige.

Hvorfor er dugnaden så slitesterk at den har holdt gjennom hundrer av år? Dugnaden spede begynnelse viser at det er enkeltmenneskets verd og verdighet som er utgangspunktet. Det individuelle menneskeverd var et ukjent begrep i det norrøne ættesamfunnet, men dugnaden skulle bli en institusjon som på sin måte var med å bære fram et nytt og annerledes menneskesyn og samfunnssyn. Det særegne med dugnadstradisjonen er måten den opprinnelig ble fortolket som, nemlig et bytte- og fellesarbeid med et dårlig utviklet arbeidsmarked som ramme. Å hjelpe hverandre på den måten sto fram som en dyd av nødvendighet blant annet der man trengte stort mannskap for å få et arbeid utført eller der ulykker, sykdom eller dødsfall hadde rammet og det sto om å få avlingen i hus.

Dugnaden bærer i seg en erkjennelse om at mennesket er vekselsvis mottakere og ytere av hjelp, og om at alle mennesker lever under samme livets grunnvilkår og sårbarhet med et egalitært samfunn som øverste norm. Slik oppsto et større «vi» med like rettigheter og forpliktelser. Dette har hatt ringvirkninger fram til i dag. Fra sin opprinnelse i det gamle bondesamfunnet har dugnaden vedvarende vært sentral opp gjennom historien i skiftende tider. Hver dag, året igjennom, holdes det fortsatt dugnader i lokalsamfunn, skoler, idrettslag, borettslag, frivillige organisasjoner osv. Få tradisjoner har vist seg så slitesterke som dugnaden og forsvarer slik sin status som nasjonalord.

Vi snakker også om nasjonale dugnader enten det er Grunnlovsjubileet i fjor eller den årlige TV-aksjonen. At hele jorden er vår felles «grend» eller «sokn», ble vi sterkt påmint ved sist høsts TV-aksjon med tema – vann – for uansett hvor vi bor på kloden har vi samme grunnleggende behov for rent vann for å opprettholde livet. Derfor stilte vi opp på dugnad for de som ikke er sikret vann for å leve på samme måte som vi selv gjør.

Institusjonen «dugnad» finnes i mange land under ulike navn, men ordet dugnad er særnorsk. Ordet har sitt opphav i det oldnorske ordet due som betyr duge, det vil si mestre noe. Også det oldnorske ordet for dygd eller dyd stammer fra grunnstammen due. Dyd står blant annet for trofasthet, rettskaffenhet, kraft, god egenskap. Dette viser at koblingen dugnad og dyd ikke bare var praktisk begrunnet, men også forankret i moralske normer. Ordene viser tett kobling mellom moral og praksis. Dyden eller moralen, kommer først til syne i det man duger – mao utfører dugnadshandlingen. Under en dugnad bidrar alle med det de kan. I det førmoderne samfunn var moral og handling to sider av samme sak, og hvor det ene ikke kan skilles fra det andre.

I «Passio Olavi, Olav den helliges lidelseshistorie og underfortellinger», som erkebiskop Øystein ferdigstilte før sin død i 1188, forteller han om flere barmhjertighetsdugnader. Han gir god attest til frender og venner til den meget syke og hjelpeløse Tore fra Rendalen som de brakte den lange veien til Nidaros i håp om å få hjelp. I hele ti måneder var de daglig omkring ham der, inntil han ble frisk på selveste Olavsdagen.

I «Passio Olavi» er det enkeltmenneskets verd og verdighet gjennom behov for å få hjelp som løftes fram uansett alder, kjønn, stand og stilling. I de nærmere 50 underfortellingene møter vi mennesker fra 14 land. Slik har erkebiskop Øystein vært med å lære oss opp til å bli universelle på den måten at vi ser hele menneskeheten som søstre og brødre med like rettigheter og plikter. Dette er en av den norske dugnadsåndens viktigste forutsetninger.