I et system der det meste kan ankes nesten i det uendelige er det behov for gjennomskjæringsevne og -vilje. Alle tenker på seg, bare jeg tenker på meg….

Ting tar tid: Nordre avlastningsvei tok over 30 år fra planleggingen startet til anlegget sto ferdig. Foto: KIM NYGÅRD, Adresseavisen

I et land der noen og tyve instanser kan fremme innsigelser til en reguleringsplan og sette demokratiske prosesser til side, er det mye som er umulig å få til. Embetsverket er ikke representanter for den folkelige motstand, det er de politiske partiers oppgave å hensynta, noe de ofte gjør, de vil gjerne bli gjenvalgt.

Problemet er at når ulike sektorinteresser er i strid med hverandre så er dommerfunksjonen til fylkesmannen svak. Hvilke særinteresser må vike og hva er det som er viktig i denne saken? Alt er ikke like viktig hele tiden. Ole Brumm med melk og honning er ikke alltid mulig, en må skjære igjennom. All planlegging handler om å knekke egg og svelge kameler, det finnes ikke den plan der alle er 100 prosent fornøyd, der ingen har en eneste motforestilling.

Reguleringssaker kan ankes «i det uendelige», der kommunen kan vedta planer som likevel ikke er gyldige. Et skrekkeksempel her en reguleringsplanen for Ikea, som startet høsten 1995 og var endelig vedtatt først i 2001, etter et gjennomskjærende vedtak i Miljøverndepartementet. Ikea ble vurdert til å være rett aktivitet på rett sted. Da hadde en vært igjennom alle anker og innsigelser som var mulig. Kommunen var positiv men motkreftene mange. Reguleringsplanen ble utredet med kilovis av papir, alt for en ny møbelbutikk på Tunga. Statssekretærer og ministre skal ikke saksbehandle enkle reguleringsplaner, de skal trekke opp retningslinjer for kommende utvikling.

En detaljplan som er uten store konflikter og i samsvar med overordnet tenkning tar cirka ett år. Er det konflikter, innsigelser med mer så er det nesten ingen ende på tidsforbruket. Problemet i Norge er ikke at vi har en ønsket nivå på treghet i systemet, det er usigelig tregt. Større og komplekse saker har et nesten beslutningsumulig system, noe som er stadig oppe i den politiske debatt – noe må gjøres. Nordre avlastningsvei tok «bare» over 30 år fra oppstart av planlegging til anlegget sto ferdig.

Den forrige regjering ga fylkesmannen som oppgave å samordne innsigelser slik at disse settes i en sammenheng. Det er bra. Fylkesmannen får en endret rolle fra å være en hovedleverandør av innsigelser, sammen med Statens vegvesen, til å bli en dommer som sier hva det er som er viktigst i denne sak. Vedtak for ikke å rive jugendgården i Elgeseter gate er her et godt eksempel på fraværet av å tenke helhet, for hva er konsekvensen av dette vedtaket for gatas – og ikke minst byens, mulighet for utvikling og vekst? For å ha kompetanse til å blåse i fløyta må en tenke langsiktig og strategisk hva er viktig her – egentlig. Dette krever plankompetanse.

«Alle tenker på seg, bare jeg tenker på meg.» Dette gjelder mange, også store deler av embetsverket. Embetsverkets problem er et lovverk som fokuserer på særinteresser og i liten grad på helheten. Alle gjør så godt de kan, problemet er ikke menneskene, men lovverket.

Det er viktig at kommunene er på nett, det vil si har de langsiktige strategiske planene som ikke ser fire år eller maksimum 12 år, men hele 30 eller 40 år frem i tid. Hvor er vi i dag og hva er Trondheim om 40 år? Vi vokser. Alle de små og store utbyggingsprosjekter, fortetting eller ikke, adderer seg opp, hvordan blir byen vår bit for bit? Hvis en ikke har de langsiktige og strategiske tankene og hvordan byen på lang sikt skal transformeres så er vi en skute med lite styring, det ble bare sånn …

Her er lovverket, som etter noen vanvittige runder med bilbaserte generalplaner på 60-tallet, endret seg fra en langsiktig til en mer kortsiktig tenkning. Pendelen slår gjerne ut fra en ytterlighet til en annen. Nå er det for eksempel ikke bilbasert som gjelder, men at all vekst skal skje med kollektivtrafikk, gang og sykkel. Med dagens vekst er Trondheim ca. 400000 mennesker om 100 år. Tror en virkelig at denne veksten er mulig med null økning i biltrafikken? Hvor er matematikken her? Er det noen som tror at biler går på bensin og diesel om 40 år? Hva er miljøargumentene da? Vi må tenke og planlegge balansert, en by er ikke enten eller men et både og. Kollektivsatsing er viktig og riktig, men vi må finne balansen.

Vi brukte 32 år fra fire millioner til fem millioner innbyggere i Norge. Prognosene sier at vi vil bruke 16 år på den neste millionen. Det haster med å tenke langsiktig. Politisk ledelse har bestilt en utredning om grønn strek som definerer grensen for den langsiktige veksten av Trondheim. Vi kan da se konturen av en strategisk byplan. Behovet i markedet er en langsiktig forutsigbarhet.

I en situasjon med hurtig utvikling, kan planmyndighetene lett komme på hælene, utviklingen følger ikke de statiske planer og situasjonen er dynamisk. I en slik situasjon er det kritisk viktig at dialogen mellom utviklere – plankontor og politisk ledelse går fritt og åpent. Åpenhet og dialog kan ikke stresses for mye.

Gjennom dialog, der de ulike hensyn drøftes og vektes, kan en greie å tenke både kortsiktig og langsiktig. Byen blir da bit for bit blir en planlagt by som lever og pulserer slik vi egentlig ville den skulle bli. En by er aldri i mål, den er i evig endring. Planer må da ha handlingsrom, hva som ikke skal styres er like så viktig som det som skal styres.

knut@selberg.no