NRK-serien «Kampen om tungtvannet» er en enorm suksess med ukentlige seertall over en million. Men de dristige aksjonene spilte liten eller ingen rolle i å hindre Hitler fra å skaffe seg atomvåpen.
Som kjent er historien alltid et produkt av hvem som forteller den og hvor man befinner seg i forhold til den eller de moralske standpunkter man skal stilling til.
Vi som husker den amerikanske «Heroes of Telemark» med Kirk Douglas og hans besluttsomme hake, vil forstå utsagnet. Det var Hollywood på sitt verste.
Per Olav Sørensens fjernsynsfortelling om Vemork- aksjonene er betydelig mer etterrettelig enn som så, men her fins det også mye «redigert virkelighet». Historisk viktig er det at NTH-professor og major Leif Tronstad nå har fått sin rettmessige plass i handlingen. Tronstad var tidlig med i den illegale radioagentgruppa Skylark B som fra januar 1941 hadde regulær forbindelse med London via en illegal sender gjemt i Bymarka. Etter hvert så han seg tvunget til å rømme til London der han ble mottatt med åpne armer, spesialist på tungtvann som han var. Bare dager før fredsslutningen ble han dessverre skutt av broren til en NS-lensmann gruppen hadde arrestert.
Det blir ganske hypotetisk å spekulere i hva norsk tungtvann eventuelt ville ha betydd. Mer viktig er det å spørre: Hvor nær var Adolf Hitler å utvikle en atombombe, og hva ville det i så fall ha betydd for utfallet av annen verdenskrig?
Ian Kershaw –som for få år siden «slanket» sin dokumentarlitterære søyle av en Hitler-biografi fra ca. 1500 sider til rundt 1000, vier ingen interesse til tungtvannet på Vemork. Offisielle granskninger viser at fysikere som hadde valgt å bli i Tyskland på den tid, ikke visste hvordan en atombombe kunne lages. De hadde heller ikke plutonium eller anriket uran – som var en forutsetning på dette tidspunkt. De utviklet sent i krigen en såkalt «skitten» bombe, men var ikke i nærheten av å utvikle en atombombe, eller noe som lignet den plutoniumbomben som ble sprengt over Nagasaki 9. august 1945 og som sammen med Hiroshima- bomben endte den annen verdenskrig.
Den britiske historikeren og biografen Andrew Roberts (Bok: Krigens storm) svarer ubetinget ja på sitt eget spørsmål om hvorvidt Hitler kunne ha vunnet verdenskrigen. Men i så fall måtte han i det minste ha overlatt tempo og taktikk til de yrkesmilitære i Wehrmacht.
Forblindet av glødende antikommunisme og Stalin-hat kastet han seg først over Sovjetunionen, som stanset ham både på Østfronten og lengst i nord der tusenvis av russere ofret livet for å kaste tyskerne ut av Finnmark. Det var Hitlers største tabbe. At det blant de sovjetiske soldatene var rundt en million kvinner, har ikke vært kjent i Vesten før Svetlana Aleksijevitsj’s bok «Krigen har intet kvinnelig ansikt» kom. Den forelå på norsk i fjor.
Sovjet opplevde et tap av menneskeliv på rundt 27 millioner, 17 millioner mer enn Tyskland. Stalin var en diktator i de fleste betydninger av ordet, men det var Hitler som tok de største skritt i retning av det moderne barbariet og autorisasjon også av massedrap på mennesker – først og fremst jøder, men også på mentalt og uhelbredelig syke – kamuflert «eutanasi». Alt dette så han på som del av sitt ideologiske «kall».
Når snudde det, har mange spurt. Forskere har ment at desember 1941 – altså ganske tidlig – ble det avgjørende vendepunktet. Fra da av virket det som nazistene ville bli den tapende part. Det skyldtes ikke minst at tyskerne ikke hadde lyktes med sin blitz-krig mot Sovjetunionen, men tvert imot hadde lidd store nederlag og ikke minst hatt store tap av menneskeliv, at USA gikk inn i krigen, de enorme logistikkproblemene nazistene slet med for å få kontroll over imperiet i øst, samtidig som de tok livet av millioner av sivile innbyggere – og selvsagt atombombene over Hiroshima og Nagasaki – i det hele tatt at Japan kapitulerte, summen av alt dette var ikke bare begynnelsen på slutten, men slutten.
På hans 56-årsdag 20. april 1945 tok alle regimets potentater farvel med Hitler i førerbunkeren i Berlin. De hadde alle beilet om hans gunst, nå ønsket de bare å rømme, eller som Ian Kershaw så treffende har utrykt det: «Det var et sjeldent tilfelle, nemlig at den synkende skuta forlot rotta»!
Men fortsatt er det en gåte for de fleste at en mislykket kunstner, en ølhall-agitator i München, en tordnende, ubalansert mannsling, ingen åpenbar leder, tidvis demonisk hensynsløs mot sine omgivelser, et tvers gjennom egosentrisk menneske, blendet og forførte så mange, men aldri var i nærheten av «å vinne verden» som hans egentlige mål var.
Hitler var aldri en atombombe nær.