Naturvernforbundet har satt i gang prosjektet «Faunakartlegging i Trondheim Bymark». Planene om å bygge alpinanlegg under Gråkallen og boliger, 4-felts E6 og godsterminal i viltkorridorene gjør prosjektet høyaktuelt.
Gjennom aktivt friluftsliv vil vi spre naturglede, kunnskap og forståelse for økologi og biologisk mangfold.
Jerven som nå lever i Bymarka var etablert og ynglet vinteren 2001 i sitt eget territorium i Hedmark. Hun var etter alt å dømme inne i hiet da ungene ble gravd frem og avlivet. Det har kanskje ikke betydning at ungene ble kjørt til Trondheim, men få betviler at den traumatiske erfaringen ga henne en spesiell motivasjon for sin vandring. Når hun først hadde forvillet seg inn, var nok Bymarka mer trygg og fristende enn alternativet: Å vandre ut igjen.
Viltkorridorene til Bymarka er lange, trange og har mange barrierer. Lokalkjente individer av for eksempel rådyr, rødrev og grevling har få problemer med å ferdes og bo i bebyggede områder så lenge natten gir ro og dyrene har tilgang på egnede skjule- og oppholdssteder på dagtid. Fugler kan fly, men en art som jerpa flyr sjelden langt og nesten aldri ut av skogen.
I mer sammenhengende naturområder beveger viltet seg friere. Der kan jegere skyte 30–40 rødrever på et åte i løpet av en vinter fordi det finnes et stort overskudd av unge dyr som streifer lange avstander på leting etter mat og leveområde. Telling av spor i 2014 indikerer at antallet rødrev sentralt i Bymarka er lite. Hvis det er tilfellet, kan en av årsakene være at jerven tar rødrev og at det gir målbare effekter fordi barrierene rundt begrenser innvandringen av rev. En ny jerv vil neppe vandre inn i Bymarka med det første og studiene kan derfor gi interessante resultater etter at «Jervtrud» har vandret for godt.
Faunakartleggingen i Bymarka er tenkt som en flerårig dugnad for å spre naturglede, øke kunnskapen om samspillet i naturen og berike allmennhetens forståelse for og debatt om naturforvaltning. I det offentlige ordskiftet framstår det å ta vare på biologisk mangfold gjerne som ensbetydende med å unngå å utrydde arter. En slik forenkling har en kjerne av sannhet, men gjør at vi glemmer de mer vanlige artene og ikke spør oss hva vi ønsker at Bymarka skal være og hvorfor.
For Naturvernforbundet er bærekraftige bestander av, og mest mulig uforstyrret samspill mellom alle arter, et mål. Både fordi naturen er selvregulerende, har verdi for og i seg selv, og fordi naturen er en berikelse og ressurs for oss mennesker. De tallrike og alminnelige artene er åpenbart de viktigste i begge henseender. Oppmerksomheten om utryddelsesfare gjør at vi neglisjerer de mer vanlige artene, til tross for at de tilbyr nødvendig mat og livsvilkår for sårbare og spesialiserte arter: Vi trenger ikke å ta vare på gamle, produktive skoger fordi gran og furu er utrydningstruede treslag. Det er livsmiljøet den urørte skogen skaper som er det sentrale, som livsbetingelse for andre og verdifull referanse for oss, ettersom industriskogbruket stadig omformer rik skog til uframkommelige plantefelt og artsfattige monokulturer.
Studier i russiske skoger hvor ulven dominerer og rødreven derfor er lite tallrik, indikerer at spesielt jerpa drar nytte av det. Det er ikke umulig at vår minste hønsefugl er mer utsatt for tette rødrevbestander som «støvsuger» terrenget, enn en ulveflokk som begrenser antallet ulv og mellomstore rovdyr. Da ulven kom tilbake til Yellowstone nasjonalpark, skapte den en rikere og mer mangfoldig natur. Det er altså samspillet mellom artene, inkludert oss mennesker, som er avgjørende, ikke om en art er sjelden eller vanlig.
Likevel: Dersom de gamle trærne og de store rovdyrene skal bidra positivt og fylle sin økologiske rolle må vi diskutere antall og utbredelse, ikke fare for utryddelse. For å sikre samspillet og at de tallrike, vanlige artene forblir nettopp det, må vi kanskje la de store rovdyrene bli flere og gammelskogene større?
Bymarka er, og vil være en verdifull arena for mosjon og friluftsliv. Beveren var i sin tid nesten utryddet og de overlevende individene var ekstremt forsiktige med å eksponere seg for mennesker. Selv om beveren (og jerven) i Bymarka viser at dyr kan være tilpasningsdyktige, trenger også tallrike og lite sårbare arter plass for å overleve, hver dag, hele året og spesielt vinterstid. Skogen over Kobberdammen er viktig for viltet nettopp fordi det ikke er så mange av oss som ferdes akkurat der.
Hver og en av oss, konkrete beslag av areal og enkeltstående CO2-utslipp blir veldig små og ubetydelige når perspektivet blir for stort. Det kan begrunne både likegyldighet og føre-var-tenkning. Vi vet ikke hvilken dråpe som får begeret til å flyte over. Hver nye dråpe gjør den neste mer kritisk og begrenser framtidig handlingsrom. Naturvernforbundet velger å følge føre-var-prinsippet og tror vi kan lære mye av den verdifulle Bymarka.