Arkitektene og fortidens kolleger

Daniel Johansen går i spalten Signert 19. januar 2015 under tittelen «Arkitekter som tegner seg selv» hardt ut mot arkitektenes måte å formgi når eldre arkitekturverker skal tilbygges eller på annen måte tilpasses en ny rolle i en ny tid. For oss som er ansvarlige for utdanningen av kommende generasjoner arkitekter er dette en kritikk vi må ta på alvor. Selv om det er flere grunner til at mange ombyggingsprosjekter har forringet den gamle arkitekturen, er det ikke til å stikke under en stol at også arkitekters holdninger til slike formgivningsoppgaver har en betydning. Men hvorfor er det slik? Et historisk skråblikk kan kanskje vise at det ikke er bare arkitekters uvitenhet og arroganse det handler om.

Fram til 2. verdenskrig var stillære og avtegning av detaljer fra ulike stilepoker en selvfølgelig del av arkitekters opplæring. Med modernismens gjennombrudd i mellomkrigstiden kom fortidens stilepoker i miskreditt, undervisningen om gamle stilarter ble ansett som uinteressant og eldre byggverk i beste fall bare interessante som museumsgjenstander. Ornamentering av bygninger ble sett på som uønsket og til og med umoralsk. Den østerrikske arkitekten Adolf Loos sammenliknet i essayet «Ornament og forbrytelse» i 1908 ornamentering av byggverk med tatoverte mennesker, som ifølge han enten var kriminelle eller degenerte. Å etterlikne eldre stilperioder for moderne arkitekter var ikke bare feil; det ble nærmest betraktet som en dødssynd.

Selv om slagordet for modernismen var at formen skulle følge funksjonen, hadde den også et strengt formmessig regime: asymmetri, glatte flater, store glassåpninger, flate tak, minimalistisk detaljering. Denne arkitekturen fikk så stor gjennomslagskraft at det meste som har vært bygget i etterkrigstiden er preget av dette formspråket. At denne arkitekturen egnet seg godt til masseproduksjon av byggevarer og industrielle byggemetoder gjorde den også populær blant utbyggere.

Selv om den historiske arkitekturen i dag igjen er respektert for sin arkitektoniske kvalitet, vil nok de færreste arkitekter ennå i dag våge seg på å tegne noe som etterlikner arkitektur eldre enn modernismen. For generasjoner av arkitekter har det ikke vært god latin å kopiere detaljer – selv ved ombygginger på et hus som nettopp har slike detaljer. Som oftest ender det med at ombyggingen blir utformet i «vår tids uttrykk» som da i praksis betyr en eller annen form for modernisme. Ofte begrunnes utformingen med at det skal stå i kontrast til det bestående, et prinsipp som nærmest har blitt et mål i seg selv og som det sjelden stilles spørsmål ved.

Paradoksalt nok finner vi liknende tanker innen restaureringsteorien. På 1800-tallet ble det utformet prinsipper som sa at nye tilføyelser på historiske bygninger tydelig skulle kunne skilles fra originalen. Det handlet om å unngå historieforfalskning og at man skulle kunne «lese» byggets historie. Prinsippet er i dag nedfelt i internasjonale dokumenter for bygningsvern, som det sies i artikkel 12 i «Venezia-charteret» fra 1964: Elementer som skal erstatte manglende deler må passe harmonisk inn i helheten, idet de også skiller seg ut fra de originale, slik at restaureringen ikke forfalsker de kunstneriske og historiske vitnesbyrdene. Det er derfor mange antikvarer som er enige med arkitektene om at nytt skal kunne skilles fra gammelt. Her kan antikvarene og arkitektene av og til stå sammen mot folk flest, som synes et kontrasterende tilbygg ødelegger den historiske bygningen. Det er imidlertid stor forskjell på at en tilføyelse skal være «lesbar» og at den står i skrikende kontrast til det gamle huset. Dette understrekes også i Venezia-charteret ved at elementer som skal erstatte manglende deler, må passe harmonisk inn i helheten … Her ligger en stor oppgave for den dyktige formgiver, og her kunne arkitektene ha en viktig rolle vi ikke alltid mestrer godt nok.

For oss som driver utdanning ligger det et ansvar i å gi de kommende arkitektene kunnskaper og holdninger som skal til for å løse disse oppgavene på en best mulig måte. Det er ikke sikkert at svaret alltid er å kopiere gamle detaljer og stiluttrykk. Men det som er sikkert, er at en grundig kunnskap om det eksisterende byggverkets forutsetninger er et avgjørende redskap for å kunne ta rette beslutninger for å skape en meningsfull helhet av nytt og gammelt – i respekt og forståelse for det arkitekturverket mange gamle bygninger er. Bygningsdokumentasjon er i dag et valgbart fag for arkitektstudenter på NTNU, men dette burde inngå i grunnutdanningen for alle våre studenter. At bygningsvern og transformasjon nå er den mest populære studieretningen ved arkitektskolen i København er en stor oppmuntring i så måte.

Målet må være at den eldre kollegaens arkitekturverk skal nikke anerkjennende til den unge tilføyelsen. Det er til denne typen oppgaver vi trenger de aller beste arkitektene.