I dag, 25. februar underskrives en avtale mellom det globale Naturpanelet (IPBES) og norske myndigheter, som sikrer opprettelsen av en norsk støtteenhet med hovedfokus på kapasitetsbygging.

Norske fagmiljøer skal bidra til en forbedret miljøpolitikk og miljøforvaltning globalt ved å bygge opp kompetanse og kapasitet i 123 partner-nasjoner. Det er ingen tilfeldig-het at en slik støtteenhet legges til Trondheim,

I Oxford startet man det nye året med å invitere forskere og forvaltere fra alle verdenshjørner for å fortelle om jordas helsetilstand. Det ble en seanse til stor ettertanke. På rad og rekke sto forskere frem og fortalte oss at:

Jordas tilgang på «upåvirket natur» har blitt redusert med 20 prosent bare siden 1980.

Presset på arealene vil øke når vi innen århundret er omme må produsere mat til nye to milliarder mennesker.

Verden har mistet et skog-areal tilsvarende 2,5 ganger Norges landareal siden år 2000, tang, tare og sjøgressområder er redusert med 20 prosent siden 1970, og den samme reduksjon har vi hatt av mangroveskoger siden 1980.

I noen deler av verden er våtmarksområdene redusert med 95 prosent, og 65 prosent av alle større elver på kloden er nå i varier-ende grad bygget ut med dammer og magasin.

Jordas bestander av fisk, fugl, pattedyr, reptiler og amfibier er redusert med 52 prosent siden 1970, og 20 prosent av disse artene er nå truet med utryddelse.

Tilstanden til verdens korallrev er dramatisk forverret siden 1980, og man forventer en betydelig reduksjon i korall-forekomster frem mot 2050.

Klimaendringer og menne-ske--skapt transport har brutt ned tidligere spredningsbarrierer og åpnet opp for at hundrevis av fremmede arter verden over nå reduserer de naturlige økosystemenes produksjonsevne.

Denne alarmerende listen kan dessverre gjøres lengre. Som innbyggere på denne lille blå planeten burde også vi nordmenn være interessert i dens helsetilstand, men det ser ikke ut til at denne type fakta får oss nordmenn opp på barrikadene for å kjempe naturens – og egentlig – vår egen sak. Vi tror dette skyldes at vi i Norge lever under nærmest paradisiske tilstander i en grønn oase.

Ulike virkeligheter: Her i Norge tar vi frisk natur som en selvfølge. Vi legger oss ubekymret ned og drikker vann av hvilken som helst bekk. Hjemme fyller vi kjeler og badekar med det reneste vann, vi skrur på ovnen og lager mat av de reneste og sunneste råstoffer, og etter frokost vandrer vi lystelig på jobb uten beskyttende munnbind. Lufta er ren og klar, og vi opplever til og med at det er blitt varmere, slik at vi slipper de lange periodene med isglatte veier og fortau vi hadde tidligere. Mange av oss kan heller ikke huske at det har forsvunnet noen fugler, dyr eller blomster i vår levetid.

I Kenya starter bonden Peter Ole Nkolia dagen med å fastslå at enda en av hans kuer har tørstet i hjel. Elvene som renner ut fra Mauskogen – Kenyas hjerte – har tørket inn. Tusen kvadratkilometer skog er hugget ned, og trærne som tidligere holdt på vannet i regntiden, slik at elvene hadde rennende vann også i tørketiden, er forsvunnet.

På Samoa våkner Ulu Lameko til enda en dag i arbeidsløshet. I likhet med mange fiskere rundt Stillehavet kan han bare fastslå at en dagsfangst nå bare er 10 prosent av det hans egen far kom hjem med på 1960-tallet. Han har ennå ikke tenkt å starte piratvirksomhet, slik hans fiskerkollegaer i Somalia har gjort, men desperasjonen ligger på lur. I Colombia har den tidligere bonden Cielo Báez passert denne grensen. For å stagge desperate bønder måtte president Santos sette inn både tanks og bevæpnede tropper. De økte temperaturene i store deler av Latin Amerika har redusert avlingene dramatisk, og en ny jordbruksreform lar vente på seg. I Beijing har noen av byens unge fotballspillere nettopp gått gjennom en luftesluse på tur inn i idrettshallen, slik at de kan trene uten å utsettes for smogen som ligger tett utenfor.

Det bør ikke overraske noen at våre venner Peter Ole, Ulu, Cielo og de fotballspillende småguttene i Beijing vil forstå alvoret av de nedslående opplysningene om planetens tilstand bedre enn oss her oppe i den grønne oasen. Det kan av den grunn være vanskelig å få med folk i Norge på den formidable dugnaden for miljøet som Jonas Gahr Støre etterlyste på Lerchendal-konferansen i begynnelsen av februar.

Støre hadde nettopp hjemkommet fra Davosmøtet, hvor pengesterke aktører og politikere tradisjonen tro hadde satt hverandre stevne, og kunne meddele at fokuset nå er på «grønn økonomi» og at dette forutsetter at jordens ulike økosystemer settes i stand til å produsere de naturgodene vi alle er helt avhengige av. Støre påpekte betydningen av å få det globale og nasjonale engasjement til å henge sammen, og går derfor langt i å antyde at Gro Harlem Brundtlands «Tenke globalt, handle lokalt», må utvides til «Tenke globalt, handle lokalt og globalt».

Nå gis vi i Trondheim en mulighet til å melde oss på den globale fellesdugnaden med å gi jordas økosystemer bedre «arbeidsforhold». Byens fagmiljøer vil være viktige leverandører av kunnskap til Naturpanelet.

Fagmiljøene ved NTNU, NINA og SINTEF har derfor etablert et faglig arbeidsfellesskap, «Senter for biomangfold og økosystemtjenester» (CeBES), hvor man samler den brede tverrfaglige kompetanse som trengs for å bidra til løsninger på de utfordringer verden står overfor, når vi i fremtiden skal bruke, men ikke forbruke, økosystemene til å produsere naturgoder som gir oss mer energi og mer mat.