Rattsøutvalget peker med riktighet på at Norges velstandsøkning først og fremst skyldes produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien. Likevel er mange av konklusjonene feil.

Skiller: Ønsker vi et samfunn der det er sterke status- og lønnsskiller mellom planleggere og fagarbeidere, hvor noen skal ha som jobb å kommandere, mens andre bare skal utføre? spør kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen/, NTB scanpix

I Norge har vi klart å koble faste ansettelser og gode lønns- og arbeidsvilkår, med høy produktivitet og et fleksibelt arbeidsliv som er omstillingsdyktig. I stedet for å bli med på en lavlønnskonkurranse vi ikke kan «vinne», har vi satset på forskning og utvikling, på fagutdanning, kompetanseheving og videreutdanning. Vi har bygd opp et arbeidsliv preget av demokrati og medbestemmelse.

På den måten har Norge utviklet selvdrevne arbeidstakere som samarbeider på tvers av fag- og utdanningsgrupper. Det gir bedriftene fleksibilitet og omstillingsevne, og en evne til å finne de smarteste løsningene gjennom høy grad av medarbeiderdrevet innovasjon.

«En arbeidslivskultur preget av erfaringsbaser kompetanse i møte med forskning og utvikling har gitt norsk næringsliv bedre produktivitet og utviklingsevne enn andre land»

Høy sysselsetting og jevn inntektsfordeling er det viktigste målet på om samfunn fungerer godt. Den norske modellen er vårt fremste konkurransefortrinn i næringspolitikken, og bygger på et godt samspill mellom offentlig og privat sektor.

Den norske modellen krever ansvarlige og sterke organisasjoner i arbeidslivet, og et avgjørende premiss for modellen er den høye organisasjonsgraden både på arbeidsgiver og arbeidstakersiden.

Frontfagsmodellen er den norske modell i praksis, den sørger for at industrien legger rammene for og sikrer arbeidsplasser. Frontfagsmodellen bidrar ikke bare til små lønnsforskjeller, den er også en viktig del av forklaringen på den sterke produktiviteten i Norge. Sammenlignet med desentraliserte lønnsforhandlinger, innebærer det norske lønnssystemet en lavere lønn til de som tjener mest, og en heving av lønna til de som tjener minst. Det tvinger lavproduktive bedrifter til nedleggelse, mens bedrifter med høyere verdiskaping per sysselsatt vil få lavere lønnskostnader enn de ville fått med et desentralisert forhandlingssystem. Dette muliggjør igjen økte investeringer i høyproduktive bedrifter og bransjer. Dette øker omstillingstakten i næringslivet, noe som igjen krever politisk tilrettelegging slik at arbeidstakere kan bytte jobb raskt. En viktig forutsetning for at samfunnsmodellen skal lykkes er derfor en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som bidrar til omskolering og en utdanningspolitikk som sikrer livslang læring.

Vi ser i dag en klar dreining fra ledelse til styring i arbeidslivet. Gjennom 60, 70, og 80-tallet var utviklingen stikk motsatt. Da gikk norsk arbeidsliv fra en «peke og utføre kultur» mot-bedre og en mer fornuftig ledelse av ansatte. I dag handler det dessverre mer og mer om kontroll av ansatte. Hvis det ikke tas grep kan vi få en kontroll og tillitskrise i arbeidslivet. Dette er en langsom krise hvor det kan være vanskelig å se faresignalene. En større del av bedriftens budsjetter vil gå til kontroll av ansatte Det vil ikke bare føre til mindre tillit mellom ansatte og ledelse, men også mindre innovasjon og utvikling. Kontroll kan aldri erstatte tillit.

Vi har høye lønnskostnader i Norge, men lave kontrollkostnader. Utvikler vi organisasjoner basert på at arbeidet må kontrolleres og ledes på detaljnivå priser vi oss ut på arbeidskostnader.

I tillegg til forskning og utvikling må vi satse på kompetanse i alle ledd. Kompetanse i form av høyere utdanning, etter- og videreutdanning, fagopplæring, fagskole og bruk av bedriftene som læringsarenaer.

Det er avgjørende for å sikre en god produktivitetsutvikling. Det vil igjen føre til at vi kan ha et høyere lønnsnivå, og bedre velferdsordninger enn vi ellers kunne tillatt oss. Vi vet at på lang sikt er det produktiviteten skapt av kloke hoder og kyndige hender, og ikke oljen som bestemmer vårt velferdsnivå. Kunnskapsarbeidsplasser er noe vi har behov for i alle bransjer.

Ønsker vi et samfunn der det er sterke status- og lønnsskiller mellom planleggere og fagarbeidere, hvor noen skal ha som jobb å kommandere, mens andre bare skal utføre? Og skal vi tillate at arbeidskraften reduseres til å være en vare?

På sikt vil det undergrave den tilliten og jevnbyrdigheten som i dag utgjør en av våre fremste samfunnskvaliteter, og som samtidig er et av våre fremste konkurransefortrinn. Å organisere seg i henhold til den norske modellen har to store fordeler. Den ene er problemløsende: Godt partssamarbeid gjør det enklere å planlegge produksjonen på en rasjonell måte. Det kreves en kultur for samarbeid med de ansatte når man skal finne gode løsninger på alle de uforutsette problemene som alltid dukker opp i en produksjonsprosess. Den andre dreier seg om nyskaping: Innovasjon skjer sjelden gjennom revolusjonære endringer og ledelsesbaserte diktater – det skjer gjennom trinnvise, stadige forbedringer, og det skjer når hodet og hender arbeider sammen.

Selvstendige, faglig dyktige og engasjerte arbeidstakere skaper et arbeidsliv basert på tillit framfor kontroll, og gir resultat gjennom mer innovasjon, en høyere produktivitet med bedre kvalitet, ett fleksibelt og omstillingsdyktig arbeidsliv.

Dette må være fremtidens arbeidsliv.