–Norsk vil utsettes for store endringer i det nærmeste århundret, i stor grad på grunn av import av lånord fra engelsk.
Mye tyder på at norskprofessoren som uttalte dette for ti år siden, vil få rett, for vi bruker stadig flere engelske ord og uttrykk i dagligspråket. Dir. Arnfinn Muruvik Vonen i Norsk språkråd mener det først og fremst skyldes et engelskpreget fag- og bransjespråk innen forskning og business (!). Det er en trussel mot språket vårt, og han frykter at fagfolk slutter å bruke morsmålet som arbeidsspråk, det blir nemlig «meir og meir vanlig med engelske faguttrykk, i nokre tilfelle har fagfolk slått heilt over til engelsk.» I verste fall kan det føre til domenetap: At norsk ikke blir brukt på et samfunns- eller fagområde.
Denne tendensen ser vi i stillingsannonsene der titler som Chief Operating Officer og Key Account Manager går igjen, mens i akademia ønsker man at vitenskapelige artikler primært publiseres på engelsk –eksemplene er mange. Men trusselen fra fagspråket er ikke bare engelsken; offentlige byråkrater som skriver på norsk, gjør det på en «unorsk» måte. Påvirker så dette måten vi snakker på? Dannes det for eksempel et stammespråk i slike miljøer? Det er i alle fall klart at også det muntlige språket er i endring. Nylig ble det kjent at mange unge i dalstrøkene på Østlandet dropper dialekten og begynner å knote før de flytter heimefra. Det har stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen (Sp) reagert på. Han «er bekymret for at dialektene blir utvannet og forsvinner. Faren for en forflatning av det muntlige talemålet vårt er overhengende».
Lundteigen har grunn tilå være opptatt av talemålet, for det er hans viktigste redskap som politiker. Det er ved å snakke (sammen) at politikerne utøver sin demokratiske makt. Samtalens politiske relevans viser seg i ord som parlament og votere/stemme/røyste. I et ideelt demokrati er å prate sammen et tilstrekkelig medium for politisk koordinering, men etter at makten har «infisert» politikken, er dialogens rolle svekket, og interessekonflikter må løses ved ulike former for legitimt maktbruk, oftest kompromiss. Teoretisk sett kan dette påvirke språkbruken til politikerne, for det brukes andre typer argumenter til å overtale enn til å overbevise. Det er nok ikke det som er forklaringen, men vi skal ikke høre mye på blant annet Stortingets muntlige spørretime for å registrere at flere av stortingsrepresentantene langt fra er noen forbilder for oss når det gjelder talespråket, og det handler ikke om dialekt.
Det er overraskende mange rikspolitikere som synes å ha lav bevissthet om egen språkbruk. Enkelte har stor forkjærlighet for «hang ups»; fengende uttrykk som de bare må bruke – noen tid. I dag synes det å være umulig for dem å argumentere for større kommuner uten å bruke ordet robust. I et TV-intervju på 1970-tallet kom havrettsminister Jens Evensen til å bruke «i størrelsesorden» for å antyde omfanget av noe (Gråsonen?). Etter det hørte vi knapt politikere bruke ord som cirka, omtrent og anslagsvis, det meste var – og er! – i størrelsesorden. Før handlet det om «å holde løfte» da Stortinget debatterte regjeringens politiske regnskap, nå er spørsmålet om regjeringen har levert. Spørsmålene og svarene blir adressert mottakeren, ikke til henne, bare adressert. Da Frp’s parlamentariske leder i høst la fram budsjettforslaget som Venstre og KrF støttet, slo han fast at «Det er veldig klare fotavtrykk fra alle partier». Da hadde metaforen vært en gjenganger i etermediene de to ukene budsjettforhandlingene pågikk. For de trakk ut i tid, og forklaringen til ulike medlemmer av Venstre og KrF, var stort sett at det sto om partienes fotavtrykk. (Kanskje noen med et annet førstespråk enn norsk, stusset over at hjernearbeid hadde satt fotavtrykk.)
Formelle feil er primært en skriftspråksak, de dreier seg gjerne om feil tegnsetting. Men feil bruk av preposisjoner lar seg ikke skjule når vi snakker, og det er en av de enkleste preposisjonene som topper listen over feilbruk blant politikerne: i forhold til. For flere av stortingsrepresentantene er det regelen snarere enn unntaket å bruke den galt. Da Venstres leder – og permittert lærer – sa at hun støttet et kompetanseløft til lærerne, og så lovte at partiet ville sette sitt fotavtrykk på budsjettet i forhold til klima i forhold til fremtidige generasjoner, så var formuleringen like forventet som det politiske budskapet.
Ved å bruke engelskaktige uttrykk der det er dekkende norske ord og formulere seg på måter som de må vite er feil eller dårlig norsk, så gir rikspolitikerne uheldige signaler fra landets viktigste talestol. Ifølge Makt- og demokratiutredningen er det å svekke morsmålet på denne måten å bidra til språktap; «den ytterste formen forkulturell provinsialisme».
Det er nok ingen fare for at våre fremste normgivere risikerer noe domenetap, men de som har vedtatt en mållov og opprettet Norsk språkråd, bør ikke gi inntrykk av at «det er ikke så nøye!» Tilbake til spådommen nevnt innledningsvis: Historien har vist at ulike kunstuttrykk kan ha både avslørende og katalyserende virkning på den politiske og sosiale utviklingen i et land. I programmet Historisk moro med Linda Eide og Sjur Hjeltnes (sendt på nyåret i NRK1), ser de i krystallkulen. Når Språkrådet i 2070 spør folket om det er viktig å ta vare på norsken, så er svarene: Ja, jøss (10 prosent), Of course (30 prosent), Yes (60 prosent). Like før 300-årsjubileet i 2114 blir engelsk vårt parlamentariske språk og Stortinget døpes om til The Big Thing.
Moro med fiction!