Stjernø-utvalget foreslår en storstilet fusjonsprosess hvor dagens universitetsstruktur erstattes med åtte landsdelsuniversiteter. Blir dette gjennomført vil det være et katastrofalt feilgrep.
Endret: 28.04.2008 kl. 14:01
Norske universiteter skårer forholdsvis lavt på internasjonale rangeringer og
Norge har ingen enkeltinstitusjon i toppskiktet, konstaterer
Stjernø-utvalget og påviser at mange andre land nå satser målbevisst på å
bringe ett eller noen få av sine universiteter høyt opp på rankinglistene.
Siktemålet med dette er selvsagt å stå sterkest mulig i den internasjonale
konkurransen om de dyktigste lærerne og studentene samt å tiltrekke seg
sterkest mulig rolle i den internasjonale forskningen.
Til manges forferdelse konkluderer utvalget med at dette er ikke veien å gå
for Norge. Vi har en uryddig og uhensiktsmessig situasjon i
universitets/høgskolesektoren karakterisert blant annet ved at de tidligere
distriktshøgskolenes mulighet for å oppnå universitets status «ikke i
tilstrekkelig grad fører til en ønskelig arbeidsdeling, men heller til
økende konvergens og spredning av ressursene». Utviklingen i de store
profesjonsutdanningene på batchelor-nivå, som skulle være hovedoppgaven for
distriktshøgskolene, er som følge av dette bekymringsfull, konstaterer
utvalget.
Om ikke noe spesielt gjøres, spår utvalget at vi innen 2020 med våre 4-5
millioner innbyggere vil ha 12 universiteter og ca 15 mindre og mellomstore
høgskoler. Dette er ifølge utvalget ikke akseptabelt. Problemet foreslås
løses gjennom en storstilet fusjonsprosess hvor dagens universitetsstruktur
erstattes med åtte landsdelsuniversiteter. Alle universitetene, muligens med
unntak av Universitetet i Oslo, skal inngå i disse landsdelsuniversitetene
sammen med distriktshøgskolene i sine regioner.
Om forslaget gjennomføres vil det etter forfatterens mening være et
katastrofalt feilgrep. Forslaget vil innebære en nedhøvling av toppene i det
norske universitetslandskapet og en avskriving av norske universiteters
muligheter for å gjenvinne tapte posisjoner i de internasjonale rangeringene
for hele den perioden frem til 2020 som utvalget har blitt anmodet om
vurdere.
En slik nedprioritering av universitetenes internasjonale utfordringer er
aller mest uakseptabel for de teknisk/naturvitenskapelige vitenskapene, hvor
provinsialisme overhodet ikke har noen plass. Et internasjonalt
konkurranseutsatt næringsliv er avhengig av at vi på disse områdene er
forskningsmessig fullt på høyde med andre nasjoner. Derfor må utvalgets
forslag forkastes!
Utvalget har i sin innstilling gitt en tilfredsstillende beskrivelse av den
ugunstige utviklingen innen sektoren. Men det er ifølge utvalget ikke mulig
å snu - «og heller ikke ønskelig!»
Hvem er det som står bak denne kapitulasjonen? Utvalgets sammensetning er i
seg selv et paradoks. Det er, så vidt forfatteren forstår, departementet som
har valgt de 12 medlemmene. De representerer altså kun seg selv og ikke
institusjonene som de kommer fra, heldigvis. Alle kommer fra
universitets/høgskolemiljøene, unntatt Marianne Harg som er president i
Teknisk-naturvitenskapelig forening for akademikere, Tekna. Det er
ubegripelig hvordan departementet kunne finne på å sette sammen dette utvalg
med kun denne ene representanten fra de teknisk/naturvitenskapelige fagene.
Ingen, unntatt Marianne Harg, kan heller sies å representere brukerne i
samfunnet utenfor sektoren. Hun er da også den eneste som tar kraftig
avstand fra utvalgets forslag.
Marianne Harg beskriver i sin dissens hvorfor disse organisatoriske tiltakene
ikke er en brukbar løsning. Fusjoner av store institusjoner med så store
indre ulikheter både i kultur og faglig nivå vil bli ineffektive. Indre
målkonflikter som følge av for stor faglig og geografisk spredning vil gi
handlingslammelse. Tunge administrative og organisatoriske endringer vil i
tillegg svekke institusjonenes evne til å møte de faglige utfordringene i
lang tid.
Selvfølgelig er det mulig å snu utviklingen. Og snuoperasjoner er det behov
for, men først og fremst på det faglige planet. Å tro at man kan organisere
seg bort fra problemet er som å tro på julenissen. Snuoperasjonen skal
selvsagt ikke bestå i å vende tilbake til fortiden. Den bør bestå i en
målrettet spissing av innsatsen mot konkrete faglige mål i stedet for å slå
alle kategorier institusjoner sammen til en uoversiktlig mølje og håpe at
det går bra.
Alt vil selvsagt ikke kunne skje over natten. Det må etableres strategier og
avtaler om langsiktige mål som forplikter både institusjonene og
myndighetene, og systemer for regelmessig oppfølging av at institusjonene
virkelig utvikler seg langs de avtalte utviklingsbanene.
NTNU har i sin strategiske plan målsatt innen 2020 å være blant de ti beste
teknisk-naturvitenskapelige universitetene i Europa og blant de 100 beste i
verden. Det er jo uten videre klart at vårt land må satse på at NTNU blir
ett av landets toppuniversiteter. Vi må være villige til å prioritere og vi
må satse der hvor forutsetningene er best. Med sin store faglige tyngde og
sitt arsenal av avanserte og kostbare laboratorier er NTNU selvsagt et slikt
sted. Ca 80 prosent av kandidatene med mastergrad i teknologiske fag kommer
i dag fortsatt fra NTNU, mens resten fordeler seg på en rekke andre
institusjoner. Da Stortinget så sent som i 1994 debatterte forslaget om
opprettelsen av NTNU, omtalte utdanningsministeren NTNU som et
internasjonalt fyrtårn. Det var nok mange som ristet litt på hodet når han i
denne forbindelsen henviste til MIT, som regelmessig ligger på en av de
aller første plassene i de internasjonale rangeringene. Men noe
landsdelsuniversitet var det i hvert fall ikke Stortinget ønsket seg.
Tilsvarende spissing av innsatsen må iverksettes for å stimulere
distriktshøgskolene til sterkere satsing på sine roller i
profesjonsutdanningen på batchelor nivå.
Men vi må også evne å ha to tanker i hodet samtidig. Muligheten til å markere
seg på internasjonalt toppnivå må selvsagt ikke monopoliseres ukritisk til
enkelte institusjoner. Gjennom økt satsing på sentre for fremragende
forskning, gjerne også sentre for fremragende undervisning som utvalget
foreslår, bør også kreativt mangfold og kappestrid mellom fagmiljøene
stimuleres
jo.moe@online.no
Taper internasjonaltStjernø-utvalgets forslag vil innebære en nedhøvling av
toppene i det norske universitetslandskapet og en avskriving av norske
universiteters muligheter for å gjenvinne tapte posisjoner i de
internasjonale rangeringene, skriver kronikkforfatteren. Foto: MORTEN
ANTONSEN
