Regjeringen leverte fredag sak til Stortinget om den bebudede politireformen. Det er allerede varslet flertall for en reduksjon av antall politidistrikter, og for Trøndelags vedkommende: en sammenslåing av nord og sør.
Hvorfor er det viktig hvor ledelsen i de nye politidistriktene blir lokalisert? Og hvorfor bør dette for Trøndelags vedkommende være Stjørdal?
La meg begynne et helt annet sted. Under et besøk i Texas for noen år siden var jeg så heldig å få delta i møter med guvernør Rick Perry. Disse ble avholdt i hovedstaden Austin, og ikke i Houston som er den klart største byen i delstaten. Som del av en konservativ tilnærming til maktbalanse og maktfordeling i USA vil man finne at dette er et nær gjennomgående prinsipp: Sentrum for offentlig makt og myndighetsutøvelse er ikke lagt til de største byene. Dette fordi man har anerkjent den betydning som lokalisering har for oppmerksomhet, den balanse man bygger mot øvrig maktkonsentrasjon, og den fordel en viss avstand kan gi i forvaltningsutøvelsen. Dette er argument som etter mitt skjønn er oppsiktsvekkende fraværende i den norske diskusjonen om lokalisering av statlige arbeidsplasser.
I Norge diskuterer vi nesten uten unntak spørsmålet ut fra det perspektiv at det handler om almisser for å sikre en ønsket arbeidsplassfordeling. Sjelden ut fra det perspektiv at dette i mange sammenhenger kan gi bedre kvalitet og tjenester enn alternativet. For det nåværende regjeringspartiet Høyre kan det jo tjene som en inspirasjon at daværende statsråd Victor Norman nettopp argumenterte ut fra dette sporet. I mellomtiden vokser antallet statlige arbeidsplasser i de store byene. Maktkonsentrasjonen fortsetter. Og en større andel er statlige i storbyene enn utenfor. Blir Norge bedre av dette?
Politireformen er den første store statlige reformen som kommer til gjennomføring under den nye regjeringen. Mens det ser ut til at spørsmålet om antall og geografisk utstrekning av de nye politidistriktene ansees så viktige at vår øverste folkevalgte forsamling blir invitert til å ha en mening om disse, går man stille i dørene hva gjelder lokalisering av ledelsen. Slik bør det ikke være. Vi lokalpolitikere står oppe i krevende lokaliseringsdiskusjoner nærmest hver dag. Viktige beslutninger for kvalitet og folks hverdag er det, av åpenbare demokratiske årsaker, både legitimt og forventet at blir besluttet politisk. Slik bør det være for våre fremste folkevalgte også.
Ledelsen av nye politidistrikter bør da gjennomgående heller ikke samlokaliseres med de største politikamrene. Det handler nettopp om at når man nå skal bygge nye distrikt, med en ny kultur, så må vi sikre oss at oppmerksomheten blir rettet mot hele det nye distriktet. Dette har vi gode erfaringer fra gjennom opprettelsen av Helse Midt-Norge, og hvor ledelsen bevisst ikke ble lagt til regionens største sykehus, St.Olav. Helse Midt-Norge er i dag for ordens skyld den helseregionen som leverer de beste resultatene, og som den nye helseministeren besøkte først da han tiltrådte. På samme måte bør lokaliseringsvalg for politiadministrasjonene utenfor de største byene fattes på grunnlag av et offentlig ordskifte. Et ordskifte med utgangspunkt i et saklig, transparent, opplyst og faglig grunnlag. Både politimester og tillitsvalgte i politiet i Nord-Trøndelag støtter her en lokalisering utenfor Trondheim, til Stjørdal.
For Trøndelags vedkommende er da også argumentene for Stjørdal åpenbare. Med en lokalisering hit vil man oppnå geografisk samlokalisering med ledelsen i både Forsvaret og sykehusene i regionen. Dette møter behovet for økt og bedre samarbeid mellom disse. Når vi vet at alle politimannskaper i regionen rutinemessig trener i Stjørdal kan også en politimester enkelt møte alle sine underordnede på jevnlig basis. Samtidig kan politimesteren med utgangspunkt i Værnes lufthavn nå ut til hele regionen, samt ha effektive kommunikasjoner til resten av landet.
I dag ligger ledelsen for henholdsvis Nord- og Sør-Trøndelag politidistrikt i Steinkjer og Trondheim. En lokalisering mellom disse gjør da videre at vi kan bringe inn landkompetansen fra Steinkjer og bykompetansen fra Trondheim i en likeverdig ny organisasjon. Dette handler om å bygge en god felles kultur, felles holdninger og ledelse i en ny organisasjon. Forsvaret har her svært gode erfaringer etter den tilsvarende sammenslåingen av HV-distriktene i 2005.
Politianalysen pekte først og fremst på kulturelle utfordringer i politiet – ikke strukturelle. Når det da letes etter strukturelle grep for å møte de samme utfordringene, må de velges som faktisk kan ha en betydning for kultur og ledelse. Det kan det utvilsomt i dette tilfellet.
I et større politisk og regionalstrategisk perspektiv vil Stjørdal som hovedsete for nødetatene også kunne berede grunnen for en tilsvarende argumentasjon for balanse og fordeling mellom universitets- og teknologihovedstaden Trondheim, og Steinkjer som sete for det regionale folkevalgte nivå og den regionale stat for øvrig. Selv om Stjørdal, med utgangspunkt i flyplassen kunne argumentert for nærmest hvilken som helst lokalisering, konsentreres oppmerksomheten mot de tilfeller hvor det foreligger sterke fortrinn også ut over dette - og til det beste for flere enn oss selv. For politikere fra alle partier som er opptatt av sterke regioner, bør det i denne saken være det beste utgangspunkt for et nytt politi – for en hel region.